Hei. Jeg er en mann. Fylte 32 tidligere i år. Jeg er jomfru. Aldri vært sammen med noen før. Jeg dør av ensomhet. Har bodd helt alene siden jeg flytta ut som 19 åring (tilbake i 2012).
Har forsøkt å skaffe meg venner og det har fungert dårlig da jeg er litt sosial tilbaketrukken. Klarte å finne meg noen “bekjente” gjennom jobben, men har lyst til å finne meg kjærligheten. Er tross alt 32 år og aldri opplevd kjærlighet. Gjør veldig vondt.
Det høres skikkelig vondt og kjipt ut og jeg kan føle smerten i det du skriver. Jeg merker at jeg får lyst til å gi deg råd, men du har jo ikke bedt om det. Selv om jeg ikke er i akkurat din situasjon kjenner jeg igjen denne streken lengselen etter kontakt og gjensidig kjærlighet. Jeg føler også på en vond ensomhet. Jeg er også singel, har innmari lyst til å møte noen å skape noe fint sammen med men jeg syns det er veldig vanskelig. Det er nesten som at jeg har bestemt meg for at jeg alltid kommer til å være ensom og at det påvirker hvordan jeg møter andre på. At ensomheten nesten har blitt som en identitet. Jeg går inn og ut av denne følelsen men den ligger der som en grunnfølelse.
Jeg skal holde tilbake på dette med råd, MEN jeg vil anbefale en film som jeg syns har vært veldig oppløftende og motiverende for meg i min situasjon. Den heter “Stutz” og er en dokumentar som ligger på Netflix.
Jeg ønsker deg glimt av varme, glede og håp som vokser seg større og større for hver dag.
Alt godt
C