…rett og slett en nettvenn, en som etter hvert vil lære å kjenne meg og vice-verca.
Det er klart at det er særdeles vanskelig å få dette til å klaffe, men når det virkelig fungerer så er det på en måte som er særdeles befriende på kropp,sinn,sjel og det meste annet.
Det å snakke om alt fra daglige hendelser som prisen på grønnsaker, musikk, arkitektur til eiendommelige menneskeskjebner dekket av glemselens ubarmhjertige slør.
Så hvorfor prøver jeg her istedenfor å liste meg gjennom trange, mørke bakgater til et eller annet utested for å finne en “verbal” sparringspartner?
Tja, kanskje fordi jeg liker aller best å prate med folk med litt baggasje, folk som har sett livet fra “both sides” som Joni Mitchell synger om.
Jeg er sånn sirkus i slutten av femtiårene.
For de på 25 er jeg vel allerede halveis nede i sarkofagen, men for de på 85 er jeg bare ungdommen.
Så greit om du også er sånn noenlunde godt voksen.
Joda, det å finne noen som man virkelig har mye til felles med er vel like vanskelig som å gå baklengs på hendene til månen.
Men som Jan-Erik Vold skrev:
Det er håpløst og vi gir oss ikke!
Send meg gjerne en PM