Jeg er 47 år gammel, og jeg savner dette med å tro på å finne noen jeg kan få et godt forhold med. Kanskje rundt 50 % bor alene her i hovedstaden, og situastionships er visst vanlig nå.
Jeg er singel og bor alene. Møtte en flamme i høst, men det ble bare et blafr. Etter å ha møttes ca. 8 ganger sa han at han ikke var interessert (noe sånt). Selv om jeg ikke hadde spurt om det. Vi har prøvd å være venner. Det er ikke lett for meg da det kommer et savn etter noe stort noe.
Jeg tror heller ikke han er den rette, men av en eller annen grunn falt jeg pladask for han likevel.
Han vil fortsatt være venner.
Jeg tenker kanskje mange kjenner seg igjen i å være redd for et forhold på samme tid som man trenger det. Det å ikke fikse dating, å ha enorme følelser og mye kaos inni seg.
Jeg trenger også å ha en bedre vennekrets, og å møte folk som gir meg noe tilbake.
Det har seg slik at hvis man kommer ut av arbeidslivet så kan det bli slik at en bare møter folk i samme situasjon selv om man trenger noe annet.
Noen som kjenner seg igjen?