En venn i økonomisk uføre

Økonomi
1

Min venn er snart 68 år og har vært gift i nærmere 40 av dem. Ekteskapet har utviklet seg til en katastrofe, og det går nærmest på helsa løs får ham. Hvorfor flytter han ikke? Fordi han gjennom disse årene har stilt seg i en særlig vanskelig posisjon. Han har latt kona styre økonomien fullt og helt, og de gangene han har trengt penger til f.eks. noe sosialt har han måttet gå til henne og be om dem, som om hun var en minibank. Tidligere i høst solgte de huset sitt for å flytte i en leilighet. Salget og kjøpet ga et overskudd på tre millioner kroner. Skulle man tro. For det viser seg at huset var sterkt belånt. Nærmest uforståelig for et hus som ble kjøpt for 30 år siden for nesten en tiendedel av salgssummen. Kona har særeie på en stor og moderne hytte som hun kjøpte med arvede penger, men som de i fellesskap har holdt vedlike, og som ble satt i en periode hvor min venn var den som lønnsmessig bragte mest inn i ekteskapet. Dette gjør at kona totalt sett sitter i en sterkere økonomisk posisjon om de skulle skilles, noe hun truer med dersom han krever at pensjonen hans går inn på egen konto (nå går den inn på felles konto som kona styrer, nærmest et form for overformynderi, vil jeg si). Og det gjør også at han bare sitter i ro for ikke å havne i et økonomisk uføre. Kona på sin side sier at for henne blir ikke et økonomisk problem, for hun kan bare selge hytta (som nok er verd en fire fem millioner).

Men det er her jeg lurer på om min venn kan sitte i en sterkere posisjon en han selv antar. I utgangspunktet er hytta hennes særeie, men jeg anser det som utvilsomt at deres lange ekteskap (40 år), hvor min kompis i mange år var den økonomiske kraften, og hvor han har bidratt i vedlikeholdet av den, har vært en medvirkende årsak til at hun kunne bygge hytta. Og at han derfor vil kunne ha krav på noe av salgssummen dersom hytta skulle selges.

Hva tenker forumet?

2

Hei!
Dette høres jo ikke bra ut i det hele tatt. Så regner jeg nesten med at innlegget ditt er litt preget av at du ønsker det beste for din venn. Naturlig nok.
Så er nok dette mer komplekst enn det ved første øyekast kan se ut til. Det er flere forhold som spiller inn.

Når det gjelder gjeld på huset de har solgt (og dermed har kommet dårlig ut) så må nødvendigvis begge ha skrevet under på lånedokumentene. Da har de begge plikt til å betjene gjelden, og sannsynligvis er de solidarisk ansvarlig (dvs at om den ene ikke betaler så går kravet videre til den andre).

Når det gjelder hytta så skriver du et sted at ektefellen har kjøpt den for arvede midler og et annet sted at ektefellen har bygd hytta. Dersom det er kjøpt en hytte og den er revet og bygget ny, eller om den er utvidet med tilbygg, så kan det være at din venn har et krav han kan gjøre gjeldende. Men så er det vel rimelig grunn til å anta at de begge har benyttet hytta, og da er det sannsynligvis et sameie-forhold av en særeie eiendom. I et slikt tilfelle vil begge kunne være nødt til å dekke sin andel av vedlikehold.

Du skriver ikke noe om de har noen form for ektepakt. Ei heller om de har felles barn og/eller særkullsbarn. Hvis ektefellen har særkullsbarn og har benyttet lån sikret i huset til å øke verdien på hytta så vil en muligens kunne hevde at det er en form for forfordeling eller sikring av seg selv og/eller egne livsarvinger. Dersom de har felles barn vil ektefellen kunne hevde at det tross alt har gått til å sikre felles barn for fremtidene.

Når det kommer til dekning av utgifter så skal ektefeller i utgangspunktet dekke hver sin halvdel, men de skal fordeles forholdsmessig hvis det er stor forskjell på inntekt og mulighet til å bidra. (Med mindre annet er bestemt i ektepakt eller annen avtale). Sånn sett er det ikke sikkert din venn har noen veldig god sak hvis han har hatt en høy inntekt i forhold til ektefellen.

Så som du ser: Dette er mer komplekst enn hva det ved første øyekast kan se ut itl å være. Når det er skrevet så høres det jo nærmest ut som trusler hvis ektefellen truer med å skilles dersom din venn får sin inntekt inn på egen konto hvis han ellers sørger for å betale sin andel av felles utgifter. Blir kanskje å trekke det litt for langt, men det blir da nesten som psykisk vold i nære relasjoner.

Hadde det vært min venn ville jeg nok anbefalt ham å få en time med en advokat for å få klarhet i hvor han står. Jo bedre forberedt han er (i form av å ha skrevet ned og evnt dokumentert ting), jo rimeligere blir advokathjelpen.

Vet ikke om dette ga deg noe, men det var ihvertfall en tilbakemelding.

3

Hei,
beklager sen tilbakemelding på ditt utfyllende svar.

Ja, min antagelse er at begge betjener restgjelden (som jeg ikke forstår hvordan de har klart å skaffe seg). Hvordan fordelingen dem i mellom er, kjenner jeg ikke til (naturlig nok).

Når det gjelder hytta, har jeg blitt fortalt at den ene og alene er finansiert av hans kones arvede midler. Men det er en påkostet hytte, så jeg har vanskelig for å se for meg at min venn indirekte har bidratt, f.eks ved at han har akseptert dårligere fellesøkonomi som følge av at hun har brukt penger på hytta.

De har tre døtre som er felles barn. Om de har skrevet ektepakt, kjenner jeg ikke til (og det har jeg for så vidt ikke våget å spørre om). Dette med å sikre felles barn, er et interessant punkt. Så vidt jeg har forstått, har de ifølge min venn hjulpet døtrene, men ingen av dem hadde frem til tidligere i høst skaffet seg egen bolig. Nå har den yngste kjøpt av oppsparte midler, mens de to eldste så vidt jeg har forstått ikke har økonomi til å ta opp et boliglån.

Min venn hadde en høy inntekt frem til seks år siden, da valgte han å ta sluttpakke av helsemessige grunner (han mistrivdes sterkt i jobben. Så frem til det tidspunktet, var det nok hans inntekt som fylte mest opp i fellesøkonomien. Deretter er det hennes bidrag som har vært størst, og hun har ifølge min venn jevnlig kritisert ham for hans sluttpakkevalg. Men for ham var det en livsnødvendighet å slutte, og frem til nylig har han jobbet som fotballtrener i en lokal klubb (ganske stor for så vidt) og blitt lønnet for jobben.

Ja, i mine ører høres det også ut som trusler, men jeg kjenner jo bare historien gjennom min venn.

Hans eldre bror har tidlig jobbet som advokat (i et større forsikringsselskap, men jeg vet ikke i hvilken grad han har rådført seg med ham. Jeg har nevnt det for min venn, men han svarer at han ikke ønsker å bruke det alternativet nå. Derfor opplever jeg det noen ganger som om han ikke ønsker hjelp, at han bare godtar tingenes tilstand, men samtidig bruker han meg og et par andre venner til som klagemurer. Og det oppleves som ubalansert all den stund han tilsynelatende ikke vil ta grep.

Epilog: Min venn og og hans kone var i selskap hos oss sist helg med et annet par. Dette paret hentet dem og var innstilt på å kjøre dem hjem også. Men da det var oppbruddets time, foreslo min venns kone så lett som bare det å ta drosje, som ganske sikkert hadde kostet tre fire hundre kroner (nå ble de kjørt hjem også). Så mens min venn må snu på hver krone de få gangene han skal gjøre noe sosialt, sitter pengene tilsynelatende løst hos hans kone. I mitt hode er det noe som ikke stemmer i det hele tatt.