Er godt over 50 og har plutselig fått diagnosene ADHD og autisme.
Livet har vært ett slit og nå skjønner jeg hvorfor jeg har slitt så mye. Har flere tilleggs diagnoser som har fulgt på ettersom jeg har vært udiagnostisert så lenge.
Tenker jo helt annerledes en de fleste “andre”.
Oppfatter ting annerledes enn de fleste “andre”.
Sliter med å finne informasjon om å ha dobbel diagnose og å få de når man er godt voksen.
Lever ett veldig isolert og ensomt liv.
Er det noen andre som har fått diagnosene i voksen alder? Eller har erfaringer med det på ett eller annet vis?
Jeg får ikke noe særlig hjelp fra helsevesenet og er litt overlatt til meg selv.
Jeg fikk diagnosene i en alder av 37, men ikke noe hjelp da, annet enn at jeg kan få hente amfetamin på apoteket. To sykdommer som har 100% ødelagt livet mitt og det flotte helsevesenet vårt er mest opptatt av å slåss med Nav om hvem som skal få hjelpe meg minst. Så lenge man i utgangspunktet ikke er rik så tror jeg en alvorlig psykisk lidelse er i praksis en dødsdøm i det moderne, nyliberale og menneskefiendtlige Norge.
Du er nok ikke alene, vi er mange som har de samme diagnosene, også i voksen alder (du kan jo ikke se det på noen fra utsida).
Skjønner godt at helsevesenet ikke er noe særlig hjelp, men det er jo bra at de kom fram med de diagnosene og du vet nå hva som er greie med deg. Jeg synes det er bra, og har jo selv opplevd stor lettelse etter at jeg fikk diagnosen.
For å bli kjent med andre voksne med lignende erfaringer, kan du f. eks ta kontakt med ADHD Norge, og høre om de har grupper eller aktiviteter for voksne der du bor. Skader heller ikke å ta det opp med legen eller kommunen og spør om gruppetilbud rettet mot voksne med ADHD/autisme, dersom du har kapasitet til det. Hvis de ser behovet kan de rette seg etter det, og kanskje er du ikke den første eller eneste som spør. Men hvis ingen spør om det, blir det aldri noen gruppe.
Hei SiriH!
Jeg opplever å ha fått den ene av diagnosene, autisme, i voksen alder,(ikke ferdig utreda, men det er liten tvil), og noen psykiske problemer som følge av dette, og har skrevet hvordan jeg opplevde det, hvis du søker på tema: autisme, eller på kallenavnet mitt HiFi-asyl, her på sidetmedord-forumet.
Har fått god hjelp av å ta kontakt med Autismeforeningen i Norge, og blitt med i ei lokal voksengruppe der. Men det første jeg gjorde var å snakke med venner, hvorav to av dem har ADHD og autisme (jeg visste bare om at de hadde ADHD, men da jeg fortalte dem om min autisme, viste det seg at vi hadde dette felles).
Men om du er ensom og ikke har den tilgangen til noen du kjenner å kunne snakke med, så er autisme- eller ADHD-foreningene absolutt å anbefale. Jeg fikk muligheten til å treffe en å snakke med på tomannshånd, først, og da ble det mye lettere å oppsøke ei gruppe seinere, for da følte jeg meg mye tryggere på å treffe fremmede bare på det «spinkle» grunnlaget å ha autisme (som jeg da fortsatt ikke var fortrolig med i meg sjøl) felles. Følte meg veldig raskt hjemme i den gruppa, og merka raskt at dette «noe» som er annerledes med meg, var noe som samstemte med de andre, slik at kommunikasjonen og bølgelengden med dem falt meg mye lettere, enn med «folk flest» som ikke har autisme. Mange i dette miljøet har også ADHD, så der vil du finne likesinnede å dele erfaringer med, og å finne støtte i, er jeg temmelig sikker på. Trolig det samme om du føler deg mer i retning av å ta kontakt med en ADHD-forening. Mine venner som har denne dobbeltdiagnosen, er aktive i ADHD foreningen.
Siden autisme (og ADHD? Det veit jeg ikke) som oftest er arvelig, er det jo også mulig du har noen i familien du kan snakke med, som har egne erfaringer, eller stor forståelse for hvordan du har det, hvis du har et godt forhold til dem. Jeg har fått god støtte av å snakke med ei i slekta som har autistiske barn, og som kjenner seg selv igjen det samme.
Og det finnes mange fine folk «der ute», har jeg oppdaga. Om du er av dem som har noen interesser du er lidenskapelig opptatt av, (mange autister har jo det) så kan det og være en fin inngangsport til å finne noen å bli kjent med, å finne noen som deler den samme imteressen. For meg, så har det vært den naturlige måten der vennskap har oppstått. Hvorav noen altså har vist seg å være autister de og, uten at vi visste det den gangen vi ble kjent med hverandre.
Lykke til videre. Det er litt av en turbulent oppdagelsesferd å få disse diagnosene i voksen alder, og blanda følelser må man regne med, så det er viktig å være litt snill og romslig med seg sjøl, både når det gjelder gleder, sorger og sinne som kan oppstå undervegs. Jeg opplever både gode og dårlige dager, men er optimist, og har fått et bedre forhold til både meg sjøl og andre, ved å være realistisk med hensyn til egen kapasitet, og åpen om hvordan det er fatt med meg, til dem jeg har tillit til i livet mitt.
til dere alle: jeg fikk også mine tunge diagnoser i godt voksen alder. asså vi kan ha like diagnoser men fortsatt så er vi forskjellige mennesker med ulik bagasje og personlighet. diagnosesystemet mener nå jeg er mest legevitenskapens behov for liksom å forklare alt og ha svar. sokrates sa bla: det eneste jeg vet er at jeg ingenting vet.. men men det blir vel en annen diskusjon. til deg siri vil jeg i alle fall si at isolasjon over tid ikke fører noe godt med seg. og hør på de mange gode råd du her har fått. krysser fingrene for deg jeg <3