Jeg hater høsten, når bladene faller, faller også jeg.
Mørket kryper inn, kulden biter,
vinteren står og venter
som en tung skygge over dagene mine.
Og midt i alt dette – ensomheten.
Ingen stemmer, ingen hender å holde.
Bare ekkoet av meg selv i et rom som aldri svarer.
Jeg kan tåle regnet.
Jeg kan tåle snøen.
Men ikke stillheten, Den gnager,
den spiser meg opp, bit for bit.
Derfor roper jeg ut nå:
Jeg leter etter venner. Om det er chattevenn eller mer real life, spiller ingen rolle
Ikke for fester, ikke for fasader, men for ekte øyeblikk.
En kaffe, en prat, en tur i mørket
der vi minner hverandre på at vi ikke trenger å stå alene.