Nå er klumpen i magen diger. Og jeg skammer meg veldig. Nå er jeg nærmere 60 år, går på dagpenger, men har et AS ved siden av. Samtidig er jeg uten jobb, og uten at det er det samme marked for det jeg selger gjennom firmaet som før. Da blir det forbrukslånet og de to kredittkortene jeg makset ut altfor vanskelig å betjene. Jeg har tissa i buksa for å holde meg varm, mens jeg har håpet at det skulle komme flere oppdrag i firmaet, eller at jeg skulle få napp på en jobb. Det verste er at jeg ikke har snakket med min samboer om dette lånet. Vi har separat økonomi. Min tanke. har vært at jeg ikke ville involvere henne inn i mitt økonomiske rot. Nå ser jeg at det var fryktelig dumt. For det rammer hele familiens økonomi at jeg bruker så mye på å betale på disse lånene og kortene. Det er et tillitsbrudd av dimensjoner, og jeg føler meg akkurat nå som en eneste stor fiasko. Som på ett år har falt fra å ha alt på stell, til nå å være en hjelpeløs tulling. Jeg har nå lagt fram den fulle oversikten for min samboer, og jeg må bare håpe det går så bra det kan, og at jeg kanskje får flere oppdrag til høsten. Noe jeg normalt skal gjøre. Jeg har også vært i tre jobb intervjuer. Så det er noen lysninger. Men det er mørkt føler jeg. Er det noen som kjenner seg igjen? Eller har noen lyse ord å komme med?
Kjenner meg kanskje ikke igjen i forhold til samboer, men kan en del om å være i en økonomisk presset situasjon og forstår at en litt sånn i desperasjon kan gjøre noen valg som ikke er så bra.
Tenker at du har gjort det eneste riktige når du har lagt alt frem for din samboer. Åpenhet rundt økonomiske utfordringer er vanskelig men viktig. Ikke minst fordi økonomi er viktig for alle siden det er grunnlaget for alt.
Så tror jeg at åpenhet gjør det lettere å tilgi og til å finne gode løsninger sammen. Du har jo nå forhåpentligvis fått en sparringspartner, og det er lettere å få forståelse for at du kanskje ikke kan gjøre alt du kunne da alt var på stell.
Et tips kan kanskje være å forsøke å legge frem situasjonen for kreditorene om ikke du allerede har gjort det. Å havne utenfor arbeidslivet og/eller bli stående uten oppdrag er noe de kan ha forståelse for og at dere sammen kan finne løsninger det går an å leve med for alle parter. Også her er åpenhet viktig.
I Fredrikstad sier vi at “det årnær sæ” :-) Fortsett å være åpen overfor samboeren og la henne få innsyn i hvordan du tenker og handler fremover, be om tilbakemeldinger … så går det nok bra!
Lykke til!
Hei! Takk for oppmuntrende ord :-) Jeg tenker om meg selv at jeg gjør mye riktig også. Men det triste er tillitsbruddet. Jeg hadde jo lovet henne å ikke bruke kreditkort igjen. Men den avtalen glemte jeg i blodtåka da jeg sto uten fast jobb. Likevel, det å kontakte kreditorene er kanskje en idé. Jeg vurderte også å benytte NAV sin gjeldsrådgivningstjeneste.
Skjønner at det med tillitsbruddet gnager deg litt. Og kanskje samboeren også. Nettopp derfor er det viktig å fortsette den åpenheten du har etablert.
Å benytte NAVs gjeldsrådgivningstjeneste er ikke dumt. En er alltid litt avhengig av at en får en saksbehandler med litt engasjement, men uansett så kan det være lettere å få en avtale med kreditorene hvis du får NAV til å kontakte de.
Alltid vanskelig å gi konkrete råd fordi det alltid vil være sånn at det kan ligge noen relevante fakta en ikke kjenner til. Sånn generelt så vil en samlet oversikt over gjeld, eiendeler, levekostnader og inntekt være det som avgjør hvilke løsninger det er mulig å få til. Dersom dere f.eks. har felles bolig så kan kreditorer være mindre interessert i å bidra til løsning fordi de, hvis lån misligholdes, kan sikre seg pant i den andel av boligen.
For at ting skal gå raskere er det alltid en fordel om du lager en god (og ærlig) oversikt over “ståa” som du kan ta med til NAV. Helst en gjeldsoversikt som viser opprinnelig lån/hovedstol, evnt nedbetaling, påløpne renter og sist kjente saldo. - Og selvsagt hva slags sikkerhet som er stilt dersom det er gjort.
Det krever en innsats at den som står oppe i det. Og du vil kanskje få høre at det er håpløst å få noen løsninger annet enn å betale også. Men ikke hør så mye på det eller ta sorgene på forskudd. Det finnes mange eksempler på at det går an.
Håper det løser seg for deg og dere
Jeg syns fryktelig synd på deg. Dette må være vondt! Jeg har ikke så mye annet å si. Jeg håper du og dere kommer dere gjennom dette. Klem