Hver dag kjemper jeg med uro, ensomhet og følelsen av å stå utenfor det som en gang føltes normalt. Jeg jager etter ro, etter tilhørighet – etter pusterom fra angsten og tankekjøret.
Noen dager er tunge. Andre enda tyngre. Men jeg gir ikke opp.
Derfor skriver jeg dette her – fordi jeg håper å komme i kontakt med noen som kanskje kjenner seg igjen. Andre som også bærer på usynlige sår. Som kanskje savner noen å prate med, dele tanker med, eller bare vite at man ikke er alene.
Om du også har kjent på ensomhet, angst eller det å stå fast i noe du ikke alltid klarer å sette ord på – legg gjerne igjen en kommentar eller send meg en melding. Kanskje vi kan finne noe fint i å snakke sammen.