Hvorfor må noen av oss slite mens andre får alt servert?

Økonomi
1

Hei.

Jeg er nødt til å skrive dette fordi jeg sitter fast i en situasjon som føles både urettferdig og brutalt ensom. Jeg får 1 800 kr i arbeidsavklaringspenger hver 14. dag, men må samtidig betale strømregning på 1 015 kr, mobil på 328 kr, mat, medisiner og hygieneartikler selv. Etter at regningene er betalt, sitter jeg igjen med nesten ingenting. Jeg må konstant tenke på hvordan jeg skal klare å spise, holde meg varm og ikke gå glipp av medisiner som kroppen min trenger.

Samtidig har en venninne på omtrent samme alder, som bor hos foreldrene sine, 5–6 000 kr hver 14. dag, og trenger ikke å betale for mat, strøm, mobil eller andre utgifter. Hun kan kjøpe klær, sminke, treningsutstyr…. leve et liv fylt med valg og komfort, mens jeg må nøye meg med å strekke hver krone til livsnødvendigheter.

Jeg bor alene fordi mine biologiske foreldre ikke kan ta vare på meg. Begge sliter med rusavhengighet. Jeg hadde ikke noe valg. Jeg bodde i fosterhjem en liten periode, men nå er jeg på egen hånd, og nå blir jeg straffet økonomisk for det.

Dette er systemets dystre sannhet…det gir akkurat nok til å holde deg i live, men ikke nok til å ha et liv. Det er ikke omsorg. Det er ren økonomi. Og ja, det gjør meg sint. Det gjør meg rasende. Hvorfor skal de som ikke har ansvar, ikke har regninger og ikke trenger å slite for hver krone, få fem ganger mer enn jeg gjør?

Og hvis staten selv tydeligvis mener det ikke er bærekraftig at folk sliter, hvorfor lar de ikke folk selv velge om de vil fortsette eller ikke? ( Folk sliter → spiser lite/uskikkelig ->dårlig helse → vanskelig å fungere i samfunnet → dyrt for systemet.) Hvorfor må vi følge et system som ikke gir oss verdighet, trygghet eller mulighet til å leve?

Jeg føler meg nedkjørt, overveldet og liten. Dette er ikke et liv. Dette er å overleve. Og det burde ikke være sånn.

Så jeg spør her fordi det ble for lang tekst til å skrive det på ung.no… Hvorfor er det slik? Hvorfor belønner systemet de som ikke trenger det, mens de som må kjempe alene får akkurat nok til å holde hodet over vann?
Noen må forklare denne absurditeten for meg, for jeg forstår det ikke. Hvorfor må noen av oss slite mens andre får alt servert?

4

Du kan jo starte med å prøve å finne deg en jobb så du får litt ekstra inntekt.
Du kan ikke sitte å vente på at ting skal komme dettende ned fra himmelen.

5

Ganske enkelt. Livet er urettferdig.

6

Det du skriver, “Hufff”, treffer meg og berører meg mye. Det gjør nettopp det fordi jeg selv har hatt det fryktelig tøft økonomisk til tider og fordi jeg mener at landet vårt (styresmaktene) har råd og mulighet til å gi alle et verdig liv om de bare vil. Hva jeg mener med det siste skulle jeg gjerne forklart nærmere men det blir en alt for lang og komplisert avhandling som jeg ikke har energi til å begynne på nå.
Du er jo, slik jeg tolker det, ei ganske ung jente og våre ungdommer SKAL gis muligheten til å leve ut sine drømmer, de skal få utforske livet og (om de vil-) verden for å bli trygge og stabile voksne. At en ungdom skal holdes nede i ei økonomisk hengemyr og kvernes i stykker av bekymringer er en stor skam for et så økonomisk rikt samfunn som vi tross alt har i Norge.
Selvfølgelig tærer det ekstra på deg å se at venninna di, og kanskje andre rundt deg, har så det holder og mere til når du ikke engang kan kan koste på deg en aldri så liten luksus.
Jeg har egentlig ikke så mange gode råd å komme med og om jeg kommer med råd kan det fort virke nedlatende og dumt og det ønsker jeg ikke.
Men… finnes det en liten jobb der ute en plass som du kan klare? Kan du f.eks. tilby enkle tjenester for folk i nabolaget ditt, som for eksempel følge eldre på butikk og andre ærender, lettere husarbeid, barnepass? Har du noe du ikke bruker og kan selge? Er det noe du kan lage eller reparere for noen? Kan du samle flasker (jeg vet dette kan være flaut)?
…dette er bare noen løse ting som jeg kommer på i farten. Ikke bli oppgitt eller sint over mine forslag. :-o
Jeg er såpass myk og bløthjertet at jeg gjerne skulle ha tilbudt å hjelpe deg men jeg har i grunn ikke mer enn at det går sånn passe selv. Men men… det hjelper nok utrolig lite men jeg forstår deg og jeg har stor medfølelse med deg.

Håper ting kan ordne seg for deg :-)
Hilsen meg.

7

Hvor gammel er du, og hva slags AAP-tiltak går du på?

9

Hei.
Det du beskriver er en helt reell og dypt urettferdig del av hvordan systemet vårt fungerer. Det er ikke noe rart at du reagerer – du står i en økonomisk situasjon der du må være mer voksen og mer selvstendig enn mange andre på din alder, samtidig som du får mindre å leve for enn mange som fortsatt har støtte hjemmefra. Det gjør vondt, og det er lov å si det høyt.

Det er veldig lett å tro at AAP skal gi trygghet, men som du selv har erfart, er det bare et minimumsbeløp som knapt dekker det mest nødvendige. Systemet er dessverre ikke bygget for å gi folk et verdig og stabilt liv – det er bygget for å gi akkurat nok til at man “klarer seg” på papiret. Så når du må bruke nesten hele utbetalingen på strøm, mobil, medisiner og mat, så er det ikke du som har gjort noe galt. Det er rett og slett sånn ordningen er.

Når du sammenligner deg med venninnen din, så er det ikke sjalusi – det er en veldig menneskelig reaksjon på at to unge mennesker med lik alder ender opp med totalt forskjellige livsbetingelser. Hun får sitte gratis hos foreldre som betaler alt, mens du må stå alene etter å ha vokst opp under forhold du aldri valgte selv. At du da sitter igjen med 1 800 kr hver 14. dag og skal få det til å rekke til absolutt alt… ja, det føles som straff. Og det er lov å kalle det urettferdig, for det er det.

Når det gjelder hvorfor “systemet belønner de som ikke trenger det”:
Det handler ikke egentlig om belønning, men om at folk som bor hjemme, automatisk får lavere utgifter – og trygdesystemet er ikke bygget for å utjevne slike forskjeller. Det betyr at de som står alene får akkurat samme sats som de som har familien i ryggen. Og da blir konsekvensen at noen lever komfortabelt, mens andre kjemper for å spise.

Det er et hull i systemet, og du faller rett i det.

Du stiller også et vanskelig, men viktig spørsmål:
Hvorfor tvinges folk til å holde ut når systemet selv gjør livet nesten umulig å leve?
Det korte svaret er at staten setter livet som verdi nummer én, også når personen som lever det er utslitt og ikke føler det samme. Det lange svaret er at trygghetsnett, psykisk helse og økonomiske ordninger ofte ikke er koordinert på en måte som faktisk hjelper mennesker som deg i praksis. Resultatet er at man blir holdt i live, men ikke i et liv med kvalitet.

Det du beskriver er ikke “klaging”. Det er ikke “svakhet”.
Det er en helt legitim frustrasjon over et system som forventer at du står på egne bein uten å gi deg det du faktisk trenger for å klare det.

Og du har rett: Dette er ikke å leve. Det er å overleve.
Og ingen burde bli etterlatt alene i det.

Takk for at du våget å skrive det ut – det trengs.
Du er langt fra den eneste som føler det slik, selv om det føles sånn.

10

Det vet vi ikke. Vi vet ikke en gang om trådstarter har riktig AAP-sats ift. tiltaket h*n er på.

11

Det er ikke et “hull” i systemet. Systemet fungerer akkurat slik det er ment å gjøre. Meningen er å skape elendighet blant arbeiderklassen, spre misnøye og få fler i gjeld. Desperate og fattige mennesker er de letteste å grovt utnytte. :)