Har lite tro på at det er tilfelle. Hvis jeg kan ta meg friheten til å bruke dette latterlige poengsystemet som mange bruker…jeg tror tett med gutter som er en 2er på skalaen utelukkende prøver seg på damer som er 8-10 på skalaen. I så måte er ikke problemet at de ikke får dame, men at de ikke får de damene de ønsker å få. Og det er en voldsomt stor forskjell.
Generelt mener jeg hele den offentlige debatten er ganske så lite interessant. Bra at man tar opp menns problemer, men det er på ingen måte et samfunnsansvar å se til at gutter får seg dame.
Men det er et sammfunnsansvar med god psykisk helse? I så fall så er dette et viktig anliggende for psykisk helse, selv om det ikke er et samfunnsansvar å skaffe noen partner. Jeg kan love at det er mange menn som utseende-messig ikke er 2 på skalaen som sliter. Fordi sosial status og andre ting teller like mye for kvinner. Alle skal med? Inkludering? Hvis menn blir skviset ut av de veldreide damene fordi dem ikke er ekstroverte nok eller ikke mangler selvtillit pga dårigere skole-prestasjoner eller har lavstatus jobb/trygd osv, så setter det en stor bismak på sånne begreper. Det er et psykisk anliggende uansett hva det ikke er i alle fall.
Nå er det like før jeg drar et Jordan Peterson - argument her: Kan du ikke heller bruke all energien du bruker på å klage, til å finne deg en av de damene du begjærer så mye?
Dette er ikke et enten eller. Noen ganger gjør man alt man kan og må ventilere. Noen ganger har man gjort alt man kan en stund og er parkert på sofaen med håpløshet og det eneste en klarer er å klage seg gjennom plagene. Du må huske at jeg har ikke bare prøvd å finne de jeg ser etter, men også de jeg ser etter under spesielle omstendigheter ( ethical slut). Jeg har pushet grensene for hva jeg kan forvente å finne, jeg begynte seinere i livet med å sjekke opp og med å finne noe tro på meg selv og jeg er trygdet. Du må gjerne tro noe annet, men jeg gjør alt jeg kan.
Lever du i den tro at så lenge alle gutter får seg dame så forsvinner alt som heter psykisk uhelse?
Hvis du generelt snakker om psykisk helse så er det et område som inneholder veldig mye forskjellig. Og dersom man adresserer en del av den problematikken så kan det være at det vil hjelpe situasjonen mye.
Dette med status osv er noe jeg overhodet ikke kjenner meg igjen i, med mindre du jakter på influensere og liknende. De fleste jenter jeg kjenner på tar løpefart og driter i status. De er opptatt av gutter med gode verdier som behandler de på en god måte.
Møter du ikke deg selv litt i døra med denne alle skal med og inkluderinga?! Du har flere ganger sagt hvor opptatt du er av at en dame skal se sånn og slik ut. I tillegg til at du har påstått at du har dame og i tillegg ikke har noe problem med å få flere utover henne?
Uansett så skiller du deg ikke fra dette med at alle skal med osv. Men, det er kanskje når det som ønskes ikke samsvarer med det som skjer at det blir et problem?
Og jeg mener absolutt at psykisk helse burde ha fokus. Men, det er virkelig en komplett avsporing å legge det hele over til hvorvidt gutter får seg noe eller ikke. Det hjelper lite å fokusere på symptomer for en større utfordring hvis man ønsker å finne gode løsninger.
For alt hva damer angår tror jeg virkelig det er uheldig hvis det er massevis av folk som tror at de trenger å være og ha alt fra a-å for å finne seg noen. Dersom det er snakk om å få seg tett med ons så blir saken en helt annen, ettersom det på ingen måte handler om å dekke et langsiktig behov. Kan like så godt begynne med rus og få oppfylt ønsket langt hyppigere da, i mitt syn.
Nei. Det er et neglisjert og viktig aspekt ved psykisk uhelse.
Nei. Inkluderings-idealismen møter seg selv i døra. I alle fall dens troverdighet for mitt vedkommende. Jeg er bare en som skulle ønske at alle kunne inkluderes på lik linje, men forstår så alt for godt at slik fungerer ikke verden.
Jeg har dame (r), det er et faktum. Hadde antageligvis hatt fler forbindelser om jeg ikke var så opptatt av riktig kropp.
Det er gjerne det som er problemet ja, at det som skjer ikke samsvarer med det som ønskes.
Jeg snakker ikke om ons. Det får bli sitt eget problem, det å sjekke opp for å oppnå flest mulig ligg. Jeg tror ikke at psykiske problemer over å ikke få mest mulig nedlagte damer er en veldig stor sak.
Det er også en komplett avsporing å tro at det ikke er en vesentlig del ved noens psykiske helse. Dette vet jeg av personlige erfaringer.
Usikker på om det er et neglisjert aspekt i psykisk helse. Min opplevelse er ihvertfall at det er noe som tas opp i helsevesenet. Ikke direkte på den måten at “har du et tilfredsstillende sexliv?”. Men, jeg har aldri vært borti noe innenfor psykisk helse som ikke legger vekt på relasjoner. Også kan man selvfølgelig si at relasjoner er så mangt, men det er jo et åpenbart sted man er invitert til å si noe om sitt forhold til det man erfarer at er eller ikke er i livet.
Har sagt noe om dette med ideal tidligere. Et ideal er ikke en realitet, men noe man ønsker å strekke seg mot. Også er det på samme måte som det er i alt annet her i livet…bidra med den forandringen du ønsker å se her i verden. Det eneste du garantert kan forandre på i verden er deg selv. Og hvis man ønsker å få gjort noe med ensomhet og slikt så er det å være mer inkluderende et utvilsomt godt virkemiddel. Og uansett om du vil eller ikke vil se det så møter du deg selv i døra på nettopp det med at du selv heller ikke inkluderer alt og alle. Forstår at det kan være vanskelig, men det er nå engang sånn at ingen får til å inkludere alt og alle i alt. Allikevel så vil det være et godt bidrag dersom folk forsøker å være mer inkluderende.
Det er vanskelig å forstå at det skal være en så stor brannfakkel dette med sex osv dersom du faktisk har dame(r). Hvis du har noe og fremdeles ikke får dekt behovet så vil det være mulighet for at løsningen ligger helt andre steder. Det er dessverre sånn at livet inneholder massevis av motstand og at ikke alle liker deg eller at de liker deg på den måten du skulle ønske.
Som sagt så anser jeg det som en komplett avsporing å legge det hele over på hvorvidt gutter får seg noe eller ikke. Det er på ingen måte det samme som at det ikke har noen relevans. Allikevel så er ensomheten mange føler på, at man ikke får til nok, at man ikke har nok, at man ikke tjener nok, at man ikke er der man selv skulle ønske utrolig sammensatt. Og det med at gutter eventuelt ikke får seg noe er et sluttprodukt (les symptom) på det. Og symptombehandling vil nok ikke løse utfordringene annet enn eventuelt veldig kortvarig. I den forbindelse vil det nok være mer hensiktsmessig å plukke fra hverandre puslespillet og vektlegge de forskjellige elementene. Skole er et eksempel på dette ettersom skolen er lite tilpasset gutters naturlige evner og behov. Dette gjør at det er mer krevende for gutter å mestre skolen på en god måte og få seg høyere utdanning. Noe som igjen gjenspeiler seg i deres inntekter og muligheter senere i livet.
Helsevesenet har mye av de samme utfordringene. Dette er nok et resultat av at kvinner har vært mer aktive på å oppsøke helsevesenet oppigjennom historien og derfor er måten helsevesenet møter deg tilpasset de erfaringene det har gitt. Også er det sånn det har endt opp, men det kan være at gutter har behov for å bli møtt på en helt annen måte enn det kvinner har. Men, det er ikke så godt å vite med mindre gutter sier noe om det og at systemet er villig til å møte de behovene gutter måtte rapportere om.
Utover det så er det langt flere elementer også, jeg tok med de to ettersom det er to ting alle mennesker møter på garantert. I tillegg til at dette er to arenaer som kan utgjøre en stor forskjell på symptomene som adresseres.
Du må gjerne være uenig i det, men det får isåfall være din sannhet å bære. Det er allikevel utvilsomt for meg at det ikke kommer til å bli noe bedre dersom man legger fokus på symptomet.
Nå virker det som hele diskusjonen går i ring her. Uavhengig av om vi diskuterer et samfunnsproblem eller et personlig problem tror jeg det er mer hensiktsmessig å gå inn på konkrete utfordringer i sakskomplekset, hvorfor de oppstår, og hvordan vi kan løse dem.
F.eks. ser det ut som om kommunikasjon er ett av de store problemområdene i vår tid. Går vi f.eks. 60-70 år tilbake i tid var Norge i praksis et monokulturelt samfunn. Hele prosessen rundt pardannelse og giftermål var definert gjennom et spesifikt sosialt normsett som gjaldt for alle. Dette begynte å endre seg på slutten av 60-tallet, og den prosessen foregår enda. Idag er vi kommet dit at vi har veldig mange forskjellige sosiale normsett i ulike (sub)kulturelle grupper. Da vil det nødvendigvis oppstå interessekonflikter og misforståelser.
Jeg setter absolutt ord på mine behov i møte med systemet og påvirker min egen behandling slik at den fungerer for meg.
Hvis du sikter til at jeg ikke skriver om det på et forum som dette så er det fordi det ikke påvirker min egen behandling. I tillegg til at problemstillingen som tas opp ikke samsvarer med mine erfaringer i det hele tatt
Det er mange aspekter i sakskomplekset som kan belyses, men jeg ser bare at debatten i media penses inn på stadig nye villspor, istedenfor å søke etter løsninger. Nedprioriteringen av praktiske fag i skolen er et annet eksempel, der jeg ser at det hovedsakelig fokuseres på gutters manglende mestringsfølelse i øyeblikket, istedenfor å fokusere på de langsiktige konsekvensene av at vi får en generasjon som blir stadig mer hjelpeløse i praktiske gjøremål. (Som tilfeldigvis også er noe jenter synes å tiltrekkes av.)
Jeg sikter til at du minner svært lite om en person som møter guttene på de behovene de rapporterer om. Utifra måten du møter det jeg snakker om her.
Å snakke om «relasjoner» er så vagt at man kan snakke om dem til verden går under uten å komme inn på akkurat det jeg snakker om. Joda det er plenty snakk om relasjoner på andre måter. Foreksempel det å ha for mange seksuelle relasjoner. Eller at en ikke har noen som er glad i en, osv…
Nei, jeg gjør ikke det. Om du vil påstå noe om andres indre så lønner det seg å være ganske sikker på at du har rett. Jeg har ikke sagt at jeg vil inkludere alt og alle, tvert om. Jeg har sagt noe om hvor innholdsløse slike begreper kan bli, om inkludering og lignende. For selv om jeg ønsker at alle skulle kunne inkluderes så er det ikke slik virkeligheten fungerer.
Ikke like avsporing som å få det til å høres ut som at noen her har påstått det. Jeg prater ikke om at alt dreier seg om det, men for noen er det altså helt vesentlig.
Nå er ikke jeg i en posisjon hvor det er relevant med tanke på hvem som har definisjonsmakt. I tillegg så er det et vesentlig poeng at systemet må være villig til å gjøre noe med utfordringene. Også har jeg sagt klart og tydelig at jeg ikke mener at seksuell omgang er komplett uvesentlig. Jeg har forsøkt å påpeke at det er et symptom på en mer omfattende problematikk. Også har jeg forsøkt å si at det vil være hensiktsmessig å dele problematikken i flere vesentlige elementer for å få et bedre utfall for majoriteten.
Hvis du mener at det å snakke om relasjoner er vagt så er det en mening jeg ikke deler med deg. Men, det er definitivt et omfattende begrep. Samtidig så er psykisk uhelse noe som gjerne gir utslag i mellommenneskelige relasjoner. Uansett så er det helt uproblematisk å ta opp problemstillingen om at man gjerne skulle hatt noen å dele livet med, at det er vanskelig at det ikke blir noe seksuelt utløp eller hva som måtte være for den enkelte.
Jeg ser at det med stor fordel kunne vært mer samtaler om spesifikke relasjoner og slikt. Men, i en hverdag med tidspress, mangel på både menneskelige og økonomiske ressurser så er det dessverre altfor begrenset tid til hver enkelt.
Har ikke sagt noe om ditt indre. Har påpekt at det er tydelig at den inkluderinga ikke er noe du selv praktiserer. Hvis du mener at begrepet er innholdsløst så får det være din sannhet.
Har sagt at det sikkert er en vesentlig faktor for mange. Samtidig som at det er et symptom på noe langt mer sammensatt.
Som jeg heller aldri har sagt, og derfor blir det vel meningsløst å si at jeg møter meg selv i døra. Jojo, hvis å møte seg seg selv i døra innebærer motstridende følelser. Dette er altså ikke noe som jeg styrer selv, at jeg både ønsker at mennesker skulle kunne stå likt, og samtidig har behov som understreker vår ulikhet. Jeg møter meg selv i døra hver dag på den måten. Heldig er du om du slipper.
Jeg hører veldig mange snakke om « mestringsfølelse» og finner noe ved det litt irriterende. At det skal liksom bare handle om « følelser», som om det ikke var knyttet til spesifikke livsutfordringer og ønsker. Kanskje vi tenker på noe av det samme.
Jeg setter meg inn i buddhisme om dagen. Fravær av begjær og at alt kun er midlertidig, ingenting varer. Både deprimerende og håpefullt på samme tid. Forsøker å finne indre ro, lever et kaotisk liv innimellom. Meditasjon og mindfullness er noe jeg øver på. Jeg har ikke så store forventninger og forbruker min mulig. Et brukbart utgangspunkt…
@StoreBjørn Ønsker deg lykke til videre med det. Har selv meditert mye før og man blir bedre til å legge godt merke til sanseopplevelser, følelser og tanker. Det gir ro på et helt praktisk nivå, også når man ikke mediterer. Det er litt som å lære seg å sykle. Når du skjønner det, så “skjønner” du det. Det er mange interessante små realiseringer man får når man går dypere i meditasjonen som er veldig interessante i seg selv, men som også legger et filosofisk grunnlag for å håndtere hverdagen. Det er faktisk ganske spennende!