I dag feiret jeg nasjonaldagen. Den bød på kontraster. Etter å ha tilbrakt dagen i folkelivet, gikk turen hjem med buss. Foran meg satt et ungt par, lykkelig og forelsket. Ved siden satt en enslig ung mann og ruset seg i søvn. Alene.
Livet.
Ja, livet er fullt av kontraster, men jeg tenker at det er fint at det finnes folk som deg, som legger merke til det, som også er de som er alene og ikke har det så godt, samtidig som du ser de lykkelige som er sammen med noen. Det kan være tilfeldigheter og småting som skiller dem fra hverandre, at den ene endte opp på den ene måten, eller andre på den andre, eller at de lykkelige har fått med seg mye mer i bagasjen, enn den enslige, rusete. Man vet det ikke, men jeg syns det selv er interessant å observere folk og stille meg selv slike spørsmål. Og han som var alene, kanskje neste år er han en av de lykkelige og forelsket?
Det jeg da er sikker på, er at alle har behov for og fortjener å bli sett av noen, uansett som de er lykkelige eller har det dårlig, at man har behov for å få vise og dele både gode og dårlige følelser, og vite at det er plass til en i denne verden og i samfunnet vårt.
Dette er mine betraktninger i forhold til det du skrev, tanker som kom opp inni meg etter å ha lest innlegget ditt :)