Ja helt enig, er fullstendig d verste som finnes av alt der ute!
Føler ofte jeg er unormal og annerledes + at jeg ikke fortjener og kan ha kj, venner og familie osv. pga dette
Sikkert ikke sant, men føler d er sånn i blant
Ja det er sant :) hva skal det bli ut av en på en måte.. kan jeg spørre om noe? Oppleve du også å få hjertebank når du er mer glad, danser litt, løper osv? Når man kommer et steg ut av frykten og gør andre ting .. så boom er det der når du tenker man har mestret det ? XD
Ja dessverre :( gjør det, og er nettop da motivasjonen er så lav, men samtidig må jeg bare tenke videre. Hjelper jo samtidig ikke å dra seg selv ned :| så idk
Ja , lettere sagt enn gjort men :) godt vi er fler her i samme båt, hjelper for min del i alle fall :)
Ja ser den, får holde kontakt og oppdatere :) kan hjelpe til tider det også
Noe privat sted å chatte da her inne? Alle ser jo disse tror jeg :)
Usikker, ellers bare gjøre det her
Fra tre år med dobbeltslag og panikk til nesten helt symptomfri – kanskje dette kan hjelpe deg også
Hei! Jeg har lyst til å dele min historie – både for å lette litt på hjertet og fordi jeg håper det kan hjelpe noen som sitter fast i samme frustrerende situasjon som jeg selv var i altfor lenge.
For meg startet det i påsken 2022. Jeg fikk plutselig kraftige dobbeltslag, og det utløste mitt første store panikkanfall. Jeg trodde virkelig jeg skulle dø. Jeg hyperventilerte, var nær ved å besvime og ble hentet av ambulanse. På sykehuset fant de ingenting og sendte meg hjem – og jeg var like klok, men fortsatt livredd.
Utover høsten ble det mange turer til legevakta med nye panikkanfall og hjertebank. Jeg følte meg fanget i kroppen min, og samtidig følte jeg at helsevesenet bare avfeide det med “du må lære deg å leve med det”.
Våren 2023 fikk jeg nok og kontaktet Aleris. Der fikk jeg full utredning med 72-timers Holter, ekko og belastningstest. Alt var helt fint. Ingen medisin ble anbefalt – bare generelle råd om å unngå stress og finne triggere. Jeg prøvde, men det hjalp ikke.
Resten av 2023 var preget av søvnløse netter, samtaler med 113 og mange timer i frykt. Jeg følte meg alene, desperat og ikke tatt på alvor. De rundt meg ble vant til at “det er jo ikke farlig”, men for meg føltes det som om kroppen min var i ferd med å svikte.
I 2024 begynte jeg med samtaleterapi. Det hjalp litt på angsten, men ekstrasystolene plaget meg fortsatt mye – spesielt om kvelden og natten. Jeg turte ikke reise, ikke fly – jeg var redd for å få et anfall på et ukjent sted uten hjelp. Det er ingen måte å leve på.
Midt i 2024 fikk jeg time hos en ny kardiolog som ville gjøre full utredning på nytt. Alt var fortsatt normalt, men han foreslo å teste betablokker. Jeg begynte med 12,5 mg Selo Zok i november 2024 og kjente umiddelbart at hjertet ble roligere – men også at jeg ble sliten og tungpustet. Etter en stund gikk bivirkningene over, men da forsvant også mye av effekten. Jeg trappet opp gradvis til 50 mg, som jeg fortsatt tar.
Betablokkeren hjalp litt. Kanskje symptomene ble redusert til 20–30 %, men de var fortsatt til stede – særlig på kveldstid. Så kom gjennombruddet.
Kardiologen ønsket at jeg skulle ta gastroskopi, og selv om det ikke var noen hyggelig opplevelse, så ble det funnet en mild form for refluks (grad A). Gastrolegen foreslo at jeg skulle teste pantoprazol – en syredempende medisin. Jeg hadde ingen symptomer på reflux – ingen halsbrann, ingenting – men jeg lærte at det finnes noe som heter “silent reflux”, der magesyren kan irritere kroppen uten at man merker det.
Og her kommer det som føles nesten uvirkelig å skrive:
Etter én uke på pantoprazol forsvant dobbeltslagene nesten helt.
Nå, seks uker senere, har jeg kanskje kjent 3–4 dobbeltslag totalt. De fleste dager kjenner jeg nå ingenting. Etter nesten tre år med daglige symptomer og frykt, er jeg plutselig meg selv igjen.
Jeg er nå i ferd med å trappe ned betablokkeren for å se om pantoprazol alene kan være nok. Det blir spennende, men jeg føler meg for første gang på årevis trygg og lettet. Jeg blir rørt når jeg skriver dette – fordi jeg faktisk føler jeg har fått livet tilbake.
Det som gjør meg både glad og trist, er at løsningen var så enkel. Jeg skulle ønske noen hadde foreslått dette mye tidligere. Pantoprazol (eller Somac) er en lavterskel medisin med få bivirkninger. Det er ikke farlig å prøve – og for meg var det en gamechanger.
Derfor vil jeg anbefale alle som sliter med uforklarlige ekstrasystoler – spesielt om de forverres i liggende stilling eller på kvelden – å be legen om å teste syredempende behandling.
Det kan hende det ikke hjelper deg – men det kan også være akkurat det som skal til. Og det er verdt å prøve.
Håper historien min kan være til hjelp – og til deg som fortsatt står midt i det: Ikke gi opp. Det finnes løsninger der ute. Hold fast.
Herlighet! Nå skjønner jeg hvorfor legen min skrev ut somac til meg for noen uker siden. Jeg har vært plaget med noe av det samme som deg, bare noe mildere forløp. Fikk resept på somac, men ikke så nøye forklaring på hva det skulle hjelpe meg for. Skal på apoteket straks!
Spennende! Håper du får samme effekt som meg! Hold meg gjerne oppdatert på effekten du får :)
Hei! Glemte helt å svare deg. Hadde omgangssyke før jeg fikk testet, men etter omgangssyken var jeg veldig glad for at jeg hadde skaffet meg somac, for det hjalp virkelig når magen skulle stabilisere seg igjen. Tok lang tid før jeg fikk i meg nok mat om dagene, og det boblet skikkelig i nærheten av hjertet, men det måtte ha vært i magen fordi etter tre dager på somac så var det borte. Har ikke hatt noe særlig med plager i det området siden, så tusen hjertelig takk for tipset!
Ekstraslag er ikke farlig! ❤️ Du har sikkert hørt det før men må nesten bare nevne det.
Min hjerteangst ble MYE bedre etter jeg inviterte i en smartklokke som hadde EKG funksjon. (Kjøpt etter utallige turer til lege for vanlig ekg)
Hei godt å vite jeg ikke er helt alene om dette! Har slitt i mange år med ekstraslagene. Dessverre for meg, så er det for meg i perioder helt ubeskrivelig ille, som nå om dagene. Jeg får de gjennom hele dagen, hjertet hopper å går, kan hoppe lenge, kan gå i timevis med de. Kom meg til lege fikk beskjed dette ikke var farlig, vært hos hjertelge tok grundig sjekk ikke noe galt. Likevel vil ikke hjernen min spille på lag er mye engstelig og urolig, selv om jeg har fått beskjed om dette kan jeg drite i. Jeg gjør hverdagslige ting, trener, går lange turer o.l, Det verste er når en ikke har hatt noe ekstraslag den dagen så plutselig kommer de bare og varer resten av dagen (jeg blir både irritabel å sur). Føler jeg gjør alt i min makt for at de skal forsvinne, ligge å glo i taket hjelper til tider føler jeg. Men ikke noe kur. Klarer noen av dere rett og slett drite i det? I så fall hvordan gjør dere dette? :)