Hei,
Autistisk mann på 24 i Agder søker venner på rundt egen alder.
Liker å gå tur, chatte, bade, se på film, game, spille brettspill, gå på museum og lese bøker.
Gjerne ta kontakt :)
Hva er autisme, tror jeg kan relatere til noen symptomer
Anbefaler å lese på alle symptomene. Autisme er veldig individuelt men man må ha et visst omfang av symptomer og det må ha vært hele tiden. Kan selvsagt være varierende hvor synlig det er til en hver tid og hvor mange av symptomene som er tilstede avhengig av hvor man er i livet. Autisme er en tilstand man har før man er født. For å få diagnosen må man vanligvis igjennom en ganske grundig utredning siden mange tilstander kan ligne.
Oi helsesøster sa at det kan være jeg har det
Hei,
Mann på 27, her. Er litt langt unna, siden jeg er i Østfold.
Men det er jo bare det da.
Har lett autisme.
Det er ikke galt å ha autisme da :)
Nei, ingenting galt med det. Autisme kan være en fordel i enkelte sammenhenger, f.eks. at man blir veldig flink til å fokusere på en bestemt ting over lang tid. Men det er også ulemper, spesielt med det sosiale, at man føler seg annerledes og ikke skjønner hvordan sosiale regler funker.
Jeg er også på autismespekteret, fikk diagnosen i voksen alder. Har ingen venner som er på spekteret dessverre.
Hvordan pleide du å oppføre deg på vgs og ungdomsskolen?
På ungdomsskolen var jeg veldig ensom, fordi jeg følte at jeg ikke passet inn i noen grupper, og ikke forstod hvordan man ble kjent og snakket med folk. Samme på VGS egentlig. Det ble litt lettere når jeg ble eldre og forstod at det ikke var min skyld at jeg var annerledes, og sluttet å bry meg så mye om hva folk tenkte om meg.
Ayy samme her gikk gjennom det samme
Jeg gikk også igjennom mye av det samme. Hadde en del angst også + noen somatiske problemer. Sorry for sent svar var så sliten at jeg måtte ta internett pause.
Hva tilleggsutfordringer har du med autismen?
Blir veldig sliten etter sosiale sammenkomster, det gjelder også familie. Så trenger ofte tid alene. Sliter også hvis det blir veldig mye eller sterke sanseinntrykk. F.eks. flyplasser eller kjøpesentere. Det hjelper å blokkere en del ved å bruke hodetelefoner. Hvis det går lange perioder hvis jeg ikke får nok hvile så blir jeg til slutt utbrent og orker ikke å gjøre noen ting. Har også slitt mye med angst og depresjoner,.
Kjenner meg igjen der!
Har du autisme?
Autisme er en diagnose man blir født med det er et spekter som gjør at autister ofte kjenner på noen symptomer sterkere/svakere en andre. Men noe du må tenke på er at autisme har mange symptomer som kan være vanelig selvom du ikke har noe diagnose i det hele tatt og åsså mange symptomer som er veldig like på andre diagnoser
Jeg er veldig ny her på forumet, og som autist selv (20, fikk diagnosen for noen år siden) ble jeg jo nysgjerrig på om jeg kunne finne posts om autisme-relaterte ting og poster av andre autister. Jeg ville bare si at dette her er akkurat det samme jeg har opplevd og opplever selv nå. Jeg har aldri følt at jeg passet in i en sosial gruppe (både generelt at jeg ikke føler meg helt hjemme, men også at jeg blir for overveldet (gruppe-situasjoner er ekstremt utmattende og overveldende for meg generelt)).
Jeg går i VGS nå - tar et lenger løp, er på mitt 5. år nå - og jeg har ikke peiling på hvordan jeg skal få meg venner. Jeg har moderat depresjon og har dealt med det over halvparten av livet mitt så langt. Heldigvis er jeg ikke like engstelig som jeg var for noen år siden. Etter å ha vert så alene of isolert fra andre i så lang tid + hvor sliten jeg blir av å være rundt andre (selv kjæresten min, men ikke like så utmattende som å være rundt andre) + mangel på interesse i andre generelt, dessverre = mangel på motivasjon til å få venner og gjøre hva nå enn jeg burde gjøre for å få meg nære venner.
Før jeg fikk diagnosen min har jeg gnagd meg selv ned så ekstremt mye pga. at jeg:
- Var ekstremt perfeksjonist, en ekstrem people pleaser og pushover
- Ikke kunne la meg selv kjenne hvor vondt jeg hadde det
- Følte ting ikke burde være så vanskelig som det var for meg
- Jeg hadde ikke god kjennskap til hva som brøt meg fort ned, så jeg kunne ikke ta hensyn til mine sensoriske sensitiviteter og andre behov (for jeg innså ikke at jeg ble så utslitt av lyd som jeg gjør, blant annet, før jeg fikk meg lyddempende hodetelefoner etter diagnosen min)
(Jeg sliter fortsatt en del med disse tingene, men jeg blir - sakte men sikkert - flinkere på å ta bedre vare på og hensyn til meg selv, over tid.)
Etter jeg brøt totalt sammen 1/2 år inn i VG1 hadde jeg ikke noe annet valg en å si ifra at dette ikke gikk, og heldigvis kom jeg inn på en spesialskole ganske fort etter. Det er utrolig hvor mye det hjalp meg. Dessverre kunne jeg ikke fullføre løpet mitt der og måtte tilbake til den opprinnelige skolen etter VG1 var fullført. Ikke overraskende nok, var det utrolig tøft og jeg er så glad jeg kom meg gjennom (at det er over nå. Dessverre er jeg helt utmattet - selv etter en hel lang ferie før skolen startet på igjen). Nå prøver jeg å fullføre fagene som står igjen på en ny spesialskole. Starta rett etter sommerferien. Heldigvis kjenner jeg en person der fra før, men jeg har nesten ikke snakket med noen andre der i det hele tatt enda og jeg vet egentlig ikke om jeg vil.
Jeg vil ha nære venner, men jeg føler ikke det er noen rundt meg jeg føler jeg kan se for meg at jeg kunne blitt godt kjent med. Det bare føles ut som jeg er helt frakoblet verden og alle rundt meg… Jeg vil hvertfall si at jeg er glad jeg går på skolen og jeg håper jeg hvertfall kan føle meg mer trygg og hjemme der, etter hvert.
(Oppdatering: Jeg glemte å si det jeg tenkte å si til denne delen av kommentaren din (@Nevermore): “Det ble litt lettere når jeg ble eldre og forstod at det ikke var min skyld at jeg var annerledes, og sluttet å bry meg så mye om hva folk tenkte om meg.”
Det som er er at jeg ikke har noe problem med å være annerledes, det er det at folk ikke forstår meg eller/or responderer negativt til mine forskjeller, som er det jeg sliter med å deale med. Jeg vet rasjonelt sett at jeg ikke trenger å føle skam over meg selv, men jeg gjør det lett når jeg kommer i møte med folk som ikke forstår meg og aksepterer mine forskjeller. Det er mye på at jeg er en recovering perfeksjonistisk, people pleaser og pushover… Det er mye jeg må jobbe med emosjonelt sett, for det er kun der problemet ligger for meg. Sånn, jeg har det helt fint når jeg er alene, for meg selv - men, det er da jeg kommer i møte med andre jeg begynner å slite mye mer enn jeg gjør når jeg er i min egen isolerte verden :'p)
Uansett. Følte bare for å skrive litt her for jeg relaterer så mye til det dere skriver om her. Skriving er fint og jeg er glad for å se medautister her på forumet - jeg føler meg litt mindre alene når jeg leser om hvor liknende dere også har opplevd ting.
Det er noen måneder siden du (@Autisme99) delte denne posten, men jeg håper du har funnet noen som er hyggelig(e) og snakke med, og jeg håper at dere andre også har det, og at dere alle har det greit.
Takk for at dere leste (om noen av dere (eller andre) gjorde det) :)))