Sympati med Ingebritsen brødrene

Generelt
1

Hei.

Jeg føler stor sympati for Ingebritsen brødrene. Det er tøft gjort av dem å gå ut med deres opplevelser offentlig, og det er uansett veldig vanskelig å si at man har hatt en forelder som har oppført seg på en måte som ikke har vært bra for en. Det er så utrolig sårt å ha opplevd det, og enda verre når forelderen nekter for det og andre folk ikke tror det på. Min erfaring er at folk ikke vil tro på det, og at de gjerne bare vil forholde seg til den personen som de har gjort før.

Jeg tenker at uansett hvordan det har vært og hva intensjonen til forelderen har vært, hvis et barn har hatt en opplevelse av at det har vært vondt, det har vært redd eller at det ikke har vært bra for en, så bør forelderen ta det til seg, og heller finne en måte å løse det opp på. Og gjøre det godt igjen. Det er aldri barnets ansvar.

For min del så føles det ut at fordi jeg har foreldre som har gjort meg vondt, så er det min hemmelighet og min belastning å bære, og de som kan tenke at det ikke har vært slik - men det føles helt feil.

Foreldre gjør feil og det er lov å gjøre feil, men hvis man ikke tar det barna sier på alvor eller er villige til å ta ansvar for det de har gjort, så gjør de barna bare enda mer vondt. Da anerkjenner man verken dem eller deres følelser. At det er som om man ikke betyr noe eller ikke finnes, når “alle” sier at slik man har hatt det og føler på det, ikke har vært slik.

Jeg har selv endelig greid å finne en som kan lytte og ta innover seg hvordan jeg har hatt det, og det er livsviktig for meg. Det har vært så veldig vanskelig for meg å leve uten det. Hvordan jeg har hatt det, kan aldri bli bra, for jeg kan ikke snakke med foreldrene mine og at de har forståelse for det, og tar ansvar for det. Og dette er noe jeg må finne en måte å greie å leve med. Slik som andre må greie å leve med traumene man har opplevd.

Og til alle fine foreldre der ute, som prøver så godt dere kan - hvis barnet deres kommer og sier at dere har gjort noe som har gjort dem vondt, så hør på barnet ditt og be om unnskyldning for det. For det er lov å gjøre feil, men det er ikke lov å ikke la barnet få fortelle hvordan det har vært eller er for det. (Barnekonvensjonen 12: Rett til å si sin mening og bli hørt).

2

Skulle ønske du kunne ta det opp med dine foreldre og lette hverfall noen gram fra skuldrene.

Fra en som har tatt det opp - stått i det i flere år ble å bli avvist og ikke trodd, for å til slutt bli «anerkjent» og få den unnskyldingen og forklaringen man så lenge har håpt på. Det hjalp ikke så mye, og jeg ble sittende igjen med flere spørsmål.
Litt mer forståelse fikk jeg, men er det forståelse de skal ha?

Vær sterk 🩷 Det blir bedre har jeg hørt. Du er ikke alene, og vær stolt over veien du har gått, skoene du har slitt ut og keep on keeping on hehe🙏🏼

3

Takk for det :)

Jeg har kommet dit nå at jeg innser at så lenge jeg ikke trenger å ha med foreldrene mine å gjøre og late som om ting er bra, så føler jeg meg ganske så likegyldig ovenfor dem. For andre kan det virke veldig merkelig, men jeg har innsett at jeg ikke husker at de har gjort meg spesielt godt. Det er ikke slik at alt har vært dårlig, men de har samtidig aldri heller, som jeg kan huska, gjort eller gitt meg det jeg trengte og det som er godt for meg. Og det er det andre personer som har gjort. Og da er det heller ikke trist for meg å ikke ha noe med dem å gjøre. Det plager meg egentlig nå bare fordi det har gjort det vanskelig for meg i forhold til andre, disse tinga, men jeg er på en vei nå til å forstå at jeg ikke nødvendigvis trenger å la det gjøre det. Og finne ut hvordan.

Psykologen jeg går til nå, har fått meg til å forstå at det ikke er noen ting jeg må i forhold til familien min eller i forhold til hvordan jeg vil leve livet mitt. Jeg har tenkt at jeg måtte det og det og det - alle kravene og forventningene til familien min. At de ikke har tatt hensyn til meg, mine ønsker og behov, betyr ikke at jeg skal fortsette i de baner. Jeg trenger å gjøre det de ikke gjorde, nemlig å beskytte meg mot det som gjør meg vondt og finne ut hva som vil gjøre meg godt og hva jeg trenger. Og hvem jeg trenger.

Familie er veldig viktig, men det går også an å tenke på dem som ubetydelige. Man kan slutte helt å ha med dem å gjøre, man kan slutte å la dem få fortsette å ødelegge livet sitt, og ikke bruke mere krefter på dem. Etter å ha lest Vigdis Hjort sin bok “Arv og miljø” bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle kaste bort kreftene mine ved å prøve å få foreldrene mine til å forstå. Jeg så også hva det gjorde med ei tante av meg å prøve å gå inn i et oppgjør med sine foreldre. For min del så tenker jeg ikke at de er verdt det. Og at det burde ha kommet fra dem selv, hvis jeg skulle brukt noe energi på det. Dessuten er mine så gamle nå.

Jeg tror jeg prøver å finne en slags fred. Jeg kan ikke forandre på hvordan ting har vært, og det er på en måte godt å forstå at man ikke trenger å kjempe lenger for å prøve å forandre ting. Det er de som skulle ha gjort det da. Det er ikke mitt ansvar, eller det jeg skal bruke energien min på. Jeg har brukt alt for mye tid og krefter på foreldrene mine allerede. For meg er det nyttige og det jeg trenger, å bruke energi på meg selv og dem rundt meg som faktisk gjør meg godt og som faktisk ønsker å bruke tid og krefter på meg.

Ta vare på alt det gode :)