«Å gå den veien du må gå, for å leve det livet du vil leve» (Harvest), ord som får meg til å tenke at veien blir til mens en går. Selv har jeg vært bevisst de siste årene på å forsøke å bygge opp det livet jeg vil leve etter mange år med motgang og periodevis likegyldighet og depresjon. Jeg er nokså dypttenkende av meg, men har ikke tankt så mye på kjærligheten de siste årene, det har endret seg litt etter at jeg snublet over denne siden. Tenker at det kanskje kan være håp for oss med annen bagasje enn alle andre, for oss som ikke bare kan gå ut på byen for å bruke de ordene.
Jeg tenker også på dette med å bygge kjærlighet, gå det an? At det kan være et alternativ til å falle for utsèende og kropp og den slags som mange gjør i disse dager. Uansett, alt begynner med ord tenker jeg.
Selv passer jeg ikke helt inn i A4-formatet, jeg har gjort noen halvveis dårlige forsøk på å leve livet som «alle andre» men har trivdes dårlig med det. Får angst av tanken på boliglån, renter og den slags og merker at skuldrene senker seg godt av å leie der «ingen skulle tru at nokon kunne bu». En velger jo sine verdier her i livet, og jeg har valgt bort hytte, hus og bil kjøret til fordel for en sykkel, tursko, frisk luft og andre verdier som ikke kun kan måles i kroner og ører (som f.eks kunst, kultur, indre og ytre reiser, musikk).
Jeg har ikke så mange krav til deg, men jeg håper vi kan være ydmyke overfor hverandre, være takknemlige for at vi har hverandre og tenke «vi» i stedet for «jeg». Kan hende vi begge har behov for «alenetid», og det kan være fint om vi kan snakke om slike ting på samme måte som vi forsøker å løse evt. Problemer i fellesskap.
I det hele tatt tenker jeg at kommunikasjon er et nøkkelord når en forsøker å bygge kjærlighet, hva tenker du om det?