Har strevd med selvmordstanker og selvmordsimpulser i mange år nå. Men det har vært ekstra ille de siste par månedene, Det kom til et punkt der hvor jeg rett og slett ikke orket mer og prøvde å ta livet av meg selv, Ble deretter sendt til en Døgnpost for en samtale hvor jeg følte selv at jeg ikke ble tatt på alvor av den legen jeg snakket med da jeg fortalte at jeg er livredd for meg selv og at jeg ikke stoler på meg selv når jeg får disse selvmordstankene og impulsene. Legen sendte meg hjem igjen med en resept på noen medisin greier. Følelsen jeg sitter igjen med er at hva er poenget med å ta kontakt og prøve å være åpen og ærlig om hvordan man har det hvis du blir møtt med så lite omtanke og bare få en resept og få beskjed om å dra hjem og prøv det…
Skjønner godt at du er skuffet… Jeg har ingen gode råd, men håper disse spørsmålene kan være bevisstgjørende og hjelpe på sikt:
Hva tror du er årsaken til at tilstanden din har forverret seg?
Hva skulle du ønske hjelpeapparatet gjorde for å hjelpe deg, altså hva trenger du?
Hva kan du selv gjøre for å få det bedre, eventuelt hva kan omgivelsene dine gjøre?
Sender gode tanker din vei. ❤️
Her har du et veldig godt poeng.
Det er god grunn til å stille spørsmål om hvorfor Mental Helse og de andre organisasjonene ikke fokuserer på denne dobbeltmoralen.
Jeg spør meg det samme daglig, men mer om hva er vitsen med å leve. Jeg evner ikke å se noen lyspunkt ved å eksistere. Dog har jeg det fortsatt ikke ille nok til å påføre mennesker rundt meg den smerten som dessverre følger med at jeg ryker.
Jeg er genuint trist for at du ikke føles tatt på alvor av hjelpevesenet, jeg har heller ikke fått noen særlig velkomst eller oppfølging, og etter innledende innleggelse har det vært DPS som mer eller mindre jatter med.
Men for faen, jeg orker 24t i slengen, det synes jeg du skal også 😘