Hjernetåke/svimmel/kognitiv svikt

Angst
1

Er det noen som har erfaring med typ kognitiv svikt, hjernetåke, svimmelhet i forbindelse med angst og stress? Føles som at en del av hjernen har koblet helt ut og jeg har ikke tilgang til sanser, tanker og følelser… Blir svimmel og sliter med å snakke med folk og konsentrere meg… Noen ganger blir det så ille att jeg blir redd for att jeg skal bli psykotisk…

Det kommer som regel i forbinde med stress. Ofte f.eks i helger når jeg blir sittende alene, ikke har noe planlagt og stresser med å finne ut av hva jeg skal finne på… Går som regel over i løpet av dagen, når jeg få hvilt skikkelig.

Noen som har noen erfaringer eller tips for å unngå dette?

2

Ja, jeg opplever det når jeg blir veldig stresset og/eller redd, da kobler hjernen min ut på ulike måter.

For meg har det viktigste vært å redusere stresset i livet. At jeg trengte å gjøre det først, og så det neste å steg for steg å jobbe med de tingene som stresser meg og å liksom “eksponere” meg for det. Jeg har da teknikker og måter hvordan jeg kan roe meg ned og skifte fokus, som hjelper mye. Så jeg kan anbefale det også.

Jeg tenker da at det viktigste er å ikke stresse deg selv enda mer opp over det. Du er jo allerede stresset. Jeg har selv aldri opplevd å bli psykotisk, og jeg tror ikke at det er noe fare for det.

Og som sagt å finne måter å roe ned stresset på, eller hva du kan gjøre når du begynner å stresse, kan hjelpe. Det å komme seg ut av tankene litt, hjelper meg, at jeg stoppe opp og puster, eller observerer ting rundt meg, gjør at jeg får kontakt med her og nå, og kommer meg ut av hodet og stresset. Så det å øve på mindfulness og det å få kontakt med her og nå, vil kunne hjelpe deg når du opplever at det skjer. Hjelper det å ta på ting da, eller mister du følelsen slik også?

Hvis dette er et stort problem for deg, eller du føler at rådene mine er for “banale”, så ville jeg anbefalt deg å søke hjelp med dette. Du kan begynne med å snakke med legen din om det.

Jeg vil anbefale deg å prøve å tenke at det ikke er farlig når det skjer, for det er ikke farlig, selv om det kan være ubehagelig og upraktisk. Det er hjernens måte å fortelle at det er for mye for deg på. Og det høre ut som du vet hvordan du skal håndtere på, hva som hjelper, hvordan det går over igjen.

Vi alle kan ha dårlige dager, eller at vi fungerer dårlig hvis vi har sovet dårlig osv. Så det å ta vare på en selv, vil også kunne hjelpe, spise og sove regelmessig, og å ha aktiviteter og ting å gjøre. Sånn å finne en god balanse for en selv. Det finnes mange tips der ute i forhold til det, og i forhold til det å redusere stress.

Det å bli kjent med en selv og se hva som øker stresser og reduserer det, hva som hjelper deg eller føles godt når du er stresset og urolig. For noen kan det å legge hånden over hjertet være roende og tryggende. Og det å ta noen dype pust. Det kan være så enkelt som det. Kanskje er det ikke det, men det er verdt å prøve det.

3

Her har du allerede fått mange gode råd, mange som jeg også selv har hatt god effekt av.

Når vi mennesker opplever følelser som er veldig ubehagelige er det jo bare naturlig å ville unngå dem. Vi blir veldig var overfor dem og oppfatter dem ofte som farlige. Stress og angst er nok det som er det som skiller seg ut som de følelsene som viser sitt stygge selv oftest i hverdagen for oss som er påvirket av dem.

Men som LaDetGodeVinne allerede har nevnt, så er de jo ikke farlige i seg selv. Noe som har hatt stor effekt for meg, i tillegg til de gode rådene som allerede er nevnt her tidligere, har vært å bli mer nysgjerrig.

I tilfeller der jeg skal til å prate med noen og alarmbjellene begynner å ringe i hodet, trykket øker i brystet og synet begynner å sløre. Lukker jeg som regel øynene i noen sekunder, puster inn med nesen, og starter med et smil på utpust før jeg åpner munnen. Det hjelper som regel meg i øyeblikket.

Men i ettertid når jeg har ro og kontroll, spør jeg meg selv: “Hva var det som gjorde at jeg nettopp mistet fatningen? Var jeg stresset fra før?Hva er det jeg er redd for skulle skje egentlig?”… Kritiske spørsmål til min egen angst. Høres litt rart ut kanskje, men over tid har jeg ufarliggjort den ved å være nysgjerrig og være litt analytisk. Og akseptert at den er en del av den jeg er.

Den er på ingen måte borte, men den er mye lettere å leve med nå som jeg ofte vet hvorfor jeg reagerer som jeg gjør i mange scenarioer. Resultatet er at stresset og angsten ikke har like stort grep om meg som i fortiden. Og sårbarheten/skammen vi kanskje føler litt på i ettertid i slike episoder er så godt som borte.

Det er dette som er godt med et mangfold etter min mening. Alle er forskjellige og det er nyanser i hvordan folk opplever, takler og gir uttrykk for ting.
Forskjellige erfaringer og synspunkter er gode byggesteiner syntes jeg.