Hei
Mannen min har hatt depresjon i flere år, med mørkere og lysere dager. Vi har to barn og jeg bruker enormt med krefter på at de skal ha det så godt som mulig og forstå at sinneutbrudd eller mangel på respons fra far ikke er deres skyld. Han har lenge gått på antidepressiva, men vil ikke gå i samtaleterapi. I kveld fikk jeg vite ved en tilfeldighet at han sluttet å ta antidepressiva for flere uker siden uten å være i dialog med lege om dette. Da jeg spurte hvorfor han ikke har fortalt det før, kom det fram at han ikke trodde jeg ville like det. Hvordan skal jeg håndtere denne informasjonen, skape tillit hos min mann, være oppmerksom på tegn og symptomer, legge rett mengde behandlingspress på ham, være tilstede for barna og samtidig ta vare på meg selv? Det er kun i enkelte øyeblikk det ser ut som om han ser at hans psykiske helse påvirker hele familien. Nå går vi inn i mørketiden og det bekymrer meg.
Antidepressiva er jo litt tveegget. Ja, det virker, på sin måte. Det har også sine baksider. Du slipper at følelsene svinger fra topp og bånn, men blir samtidig mer «flat» og føler generelt mindre.
Jeg har selv brukt det av og på i perioder, for å dempe uro og angst pga av ptsd. Det har hjulpet, men jeg vil heller være uten. Jeg vil heller føle noe og prøve å håndtere det, en ha den nummenheten.
Det har også vært en uttrykt bekymring for langvarig brukt av antidepressiva. De var aldri ment for å brukes langvarig, men maks 2 år i samspill med samtaleterapi. De kan virke som de kan gi varig endring på hjernen ved langvarig bruk. Det er gjort lite forskning på effektene av dette. Jeg sluttet på min over 3 år siden, men opplever fortsatt «støt» i hodet fra dem (noen kan få dette når de slutter).
Tillit er jo viktig i et forhold. Synes jo det er trist at mannen din ikke har vært åpen med deg. Og det blir vanskelig når han ikke vil ta imot behandling. Hans syldom påvirker jo også deg og deres familie, dermed blir det ikke bar en «privatsak» for han.
Jeg er usikker på om jeg har noen gode råd. Eneste jeg tenker at det viktigste vil være å få han til å ta i og behandling, hvordan det skal skje vet jeg ikke.
Så etterpå og at han har sinneutbrudd. Det er jo bekymringsfullt, spesielt hvis det er ovenfor barna. Jeg vet ikke hvor ofte eller hvor alvorlige de er, men tenker det kan være grunnlag for å presset hardere og ev. stille ultimatum. Velge mellom å ta i mot behandling eller miste familien.
Dette kommer jo litt an på hvor ofte og alvorlige utbrudd da…
Hei
Det er vanskelig å både være den med depresjon og den som står utenfor og ser ringvirkningene.
Tror det er viktig for deg å vite dine roller nå, og prøve å holde på de. Jeg tro du først og fremst er Mamma, og sekundært er partneren hans. En rolle du ikke bør ta på deg er å være hans psykolog, lege, etc. Det kan være fristende å bare “hjelpe litt”, men i lengden vil det kunne bli utålelig.
Som partner kan du vise han forståelse og støtte, og som samarbeidspartnere i AS Familie kan du stille krav.
Å kreve at han skal gå på medisiner er en dårlig idé, men du kan si at for å kunne samarbeide så MÅ han være til stede i livet, og ikke trekke seg inn i depresjon og sinne.
Det kommunale familiekontoret kan være et lavterskel tilbud, både for han og deg. Vil han ikke gå selv, så få til en samtale sammen, der du kan ta opp bekymringene dine og samtidig få støtte i at det er HAN som må ha hjelp og at du ikke kan være psykologen eller den som “rydder opp” rundt han. Nekter han på begge de møtene, så gå selv som pårørende og be om råd.
Å gå på antidepressiva er som å ha på seg en bobledress. Praktisk når det er kaldt og deprimerende, men upraktisk når en vil gjøre stort sett hva som helst annet. MEN det finnes “bobledresser med bedre passform”, så spør han om hva det var som ble for ille, og si at det finnes andre løsninger bare han tørr å prøve.
Hilsen ei som har stått på antidepp i snart 30 år, og har funnet sin riktige bobledress.
Takk for svarene og tankene dine! Jeg tar dem med meg og tenker på dem, så ser jeg hvordan jeg tror familien og jeg kan stå i det på best mulig måte.
Takk for råd. Jeg tror at en rolleavklaring og kanskje en prioriteringsrekkefølge av rollene kan være til hjelp, særlig i situasjoner der rollene er i konflikt. Ja, mammarollen står øverst på lista.