Min sønn på 16 fortalte på spørsmål søndag at april har vært tung. Bakgrunn: han er i et chatteforum med venner over hele verden med samme spillinteresse og som valgte å danne en egen gruppe. (Han kaller dem venner men de har aldri møttes). I påsken tok to av vennene i forumet livet av seg samtidig. Disse bodde forskjellige steder i USA og var ikke sammen. Nå er de 7 igjen av 9 opprinnelige. 5 (!) av de gjenværende sliter, er depressive og bruker min sønn som hjelp og støtte og han får meldinger fra dem «hele tiden» i følge han selv. Jeg setter pris på at han vil støtte og hjelpe, men vi er begge enige om at dette er heftig og mer enn han kan bære på sine skuldre. Han opplever at det går ut over konsentrasjon og skolegang, men klarer ikke å slutte å være tilstede for dem selv om han forstår at de trenger mer og annen hjelp enn å chatte med han. De har snakket om hjelpetilbud i landene de bor i, og han har bedt dem ta kontakt der det finnes. Jeg er i utgangspunktet ikke redd for at min sønn skal bli påvirket av selvmordstanker. Samtidig er massiviteten i denne kontakten og faren for suggesjon en bekymring jeg har. Jeg har i dag foreslått at han i forumet er åpen på at han må trekke seg litt tilbake og ikke kan være så tilgjengelig de neste to ukene - av hensyn til seg selv og skolen. Han avviste det ikke, men om det vil virke vet jeg ikke.
Han vet ikke selv hva han vil spørre om eller trenger hjelp til fra dere, og han har sagt OK til at jeg søker hjelp hos dere på våre vegne.
Spørsmålet mitt er dels om dette er en kjent problemstilling og dels om dere har forslag til konkrete handlingsalternativer for han?
Beste hilsen fra bekymret mor
Du legger alle følelser til side, og setter hardt mot hardt: han skal forlate denne gruppen, eller miste tilgangen til internett. Så skal du stå ved siden av ham når han er pålogget og SE at han melder seg ut av gruppen. Dette tar du bilde av, og lagrer bildet til senere bruk.
Hei.
Jeg syns det er veldig fint og positivt at sønnen din snakker med deg om dette, og jeg tenker at du ikke trenger å være bekymret for han, men at det jo er fint å hjelpe han til hvordan han skal håndtere dette slik at det ikke blir for mye for han.
Jeg forstår godt hans ønske om å hjelpe dem og være der for dem, samtidig som han vel sikkert skulle ønske at det var noen rundt dem der de bor som hadde kunne hjelpe dem.
Det er fint å hjelpe han med å sette sine egne grenser, det at han gir dem beskjed om at det blir for mye for han å svare dem hele tida og sånn. Jeg tror ikke du kan si eller kreve at han skal gjøre det ene eller det andre, at det da bare kan gjøre at han ikke vil si noe mer om dette til deg, men jeg tror det er lurt at du fortsetter å støtte han i at det er bra for han å sette grenser slik at det ikke blir for mye for han. Det er en viktig lærdom å ta med seg videre i livet også, for hvis man gjerne vil være der for andre og gjøre ting for andre, noe som er fint, så kan det fort bli for mye hvis man ikke greier å ta sette sine grenser og ta vare på en selv.
Kanskje dere kan snakke om hva han faktisk kan gjøre for dem og hva ikke? At det er ting han ikke kan gjøre, mens andre ting han kan?
Og det er heller ingen dårlig ting å sette gode grenser for folk som har det slik. Det er iallfall min opplevelse selv fra å være en av dem, at man føler seg ganske sånn grenseløs, og at det da er veldig godt når folk sier ifra eller setter grenser på en god måte. Det er jo ikke nok for dem at han er tilgjengelig for dem hele tida, og hvis han ikke er det, men bare f.eks. i gitte tidsrom, uten å forsvinne helt, så kan det være en motivasjon til å søke andre ting som kan hjelpe dem.
Eller kanskje du som voksenperson kan være med sønnen din når han chatter med dem, sånn at det er en voksen som kan “snakke” med disse? At det vil være godt både for dem og sønnen din? For egentlig er det jo det de trenger, noen voksne som tar ansvar. Selv om det jo er begrenset hva du kan gjøre, så kan du vel kanskje komme med råd på en annen måte enn han kan, eller bare vise at det finnes voksne som kan bry seg? Slik at de kanskje tørr å søke hjelp og støtte hos voksne i deres omgangskrets?
Dette er bare noen tanker. Jeg håper de kan være litt til nytte :)
P.s. Jeg vet ikke om du vet det, men du kan også snakke med og spørre veiledere her, og mentalhelse har også en foreldresupport chat og telefon.
Ta byrden fra han. Ros han for at han er åpen med deg, for at han vil være der for gamingvennene. Men at det riktige nå er å trekke seg tilbake, så de ikke bruker han framfor å oppsøke hjelp. Dette er ikke hans byrde å bære. Dette er ikke bra for han.
Har han noen RL venner du kan involvere? Noen som kan dra han ut så han ikke gamer så mye en periode? Får litt avstand til alt?
Ingen lett situasjon, håper inderlig dere finner en god løsning og at de det gjelder får hjelp. ❤️