En tekst jeg har skrevet idag.
Skyggene i skogbunnen
Går du inn i skogen, ser du raskt at ikke alle trær strekker seg rett og feilfritt mot himmelen. Noen trær har mistet barken. Andre har tørre, knekte greiner som aldri bar blader denne våren. Det finnes trær som føler seg helt hule innvendig, som om kjernen har råtnet bort, og at de bare står der av gammel vane uten noe mer å gi.
Litt unna de andre står et tre helt for seg selv. Det er ingen greiner som berører det, ingen blader som hvisker til det i vinden. Det står i en evig skygge, preget av en dyp og lammende kulde. Stammen er grå og livløs, og barken faller av i store flak, som om treet sakte viskes ut av terrenget.
Et slikt tre kan føle seg fullstendig mislykket. Det ser på nabotrærne som bugner av grønne blader og sunn frukt, og tenker: «Jeg har ingen verdi. Jeg tar bare opp plass. Jeg skygger for lyset, og skogen hadde vært bedre uten meg.» Det føles som om stammen er for svak til å bære sin egen vekt, og at røttene har mistet taket i den mørke jorden. Treet er lammet av en dyp og langvarig sykdom, og er fullstendig utslitt av den konstante, usynlige kampen.
Inni dette treet finnes det ingenting igjen. Hver eneste fiber føles tom, tørr og hul. Det ser på skogen rundt seg og kjenner bare på en total overbevisning om sin egen verdiløshet. Det bærer ingen frukt, det gir ingen skygge som trengs, og det klarer ikke lenger å strekke seg etter lyset som uansett virker å tilhøre alle andre. Det føler seg bare som en feilplassert skygge i landskapet, en unyttig belastning som tar opp plass.
Håpet om at ting skal endre seg er borte, erstattet av et intenst ønske om å slippe. Det eneste dette treet venter på, og håper på, er øksen. Det lengter etter lyden av det første hugget, etter å bli felt og fjernet helt fra skogbunnen. Treet ønsker bare å falle, å slutte å yte motstand mot tyngdekraften, og bli borte, slik at tomheten endelig kan bli stille.
Treet står helt stille i den tunge mørketiden. Tanken på å gi etter for tyngdekraften, på å bare la stammen gi etter og styrte mot bakken, har gått fra å være en fjern tanke til å bli det eneste som opptar det. Det lengter etter den endelige stillheten som må finnes i det å ikke lenger kjempe for å holde seg oppreist. Å slutte å bære den uutholdelige vekten av sin egen eksistens føles som den eneste utveien.
Men i det dypeste mørket, der hvor røttene ennå klamrer seg til jorden, sitter det fast en lammende redsel. Det er en frykt for selve øyeblikket hvor alt brister. Treet frykter smerten i det fibrene rives fra hverandre, og den voldsomme rystelsen idet det treffer den harde skogbunnen. Tanken på ødeleggelsen, på det ugjenkallelige i å gå i stykker, skaper en dyp uro i den tørre stammen. Det står fanget mellom en uutholdelig nummenhet og redselen for at det siste steget skal gjøre alt enda mye tørrere og vondere.
For det utmattede treet er alt fullstendig uvisst. Vil de dype røttene klare å holde stand gjennom de neste timene med frost, eller vil stammen til slutt gi etter for tyngden? Finnes det krefter igjen til å ta imot en ny morgen, og vil morgendagen i det hele tatt se annerledes ut? Det finnes ingen svar i mørket, bare den åpne, stille ventingen på hva den neste årstiden vil bringe. Dypt nede, under den kalde og mørke jorden, holder røttene fortsatt fast. Ikke fordi de vet hva morgendagen vil bringe, og ikke fordi de er sikre på at våren kommer. Men fordi de ennå ikke har sluppet.
Kanskje er det ikke alltid nødvendig å se lyset for å fortsette å stå.
Kanskje er det nok å holde fast litt til.
Finnes det lys i Skyggene i skogbunnen?