Hei,
merker det blir vanskelig å formulere spørsmålet, men prøver.
Hvor uheldig - for forholdet - er det hvis man ikke har mye til overs for fyllepersonligheten til partneren (når man selv er edru)?
På en måte tenker jeg at dette må være helt normalt og fair. At det er et kjent faktum at folk med en viss promille er slitsomme og irriterende for folk rundt uten promille. Jeg kan like og respektere og være glad i ham slik kjærester bør, selv om jeg blir utålmodig og/eller trekker meg unna hvis jeg skjønner at det blir en sånn kveld.
Samtidig er det noe med. At man kanskje føler at man er på sitt beste eller mest autentiske i den tilstanden. At det betyr noe når man blir avvist der. Vi har så mye hverdag, ikke mye overskudd til å leve mer enn på overflaten. Når det endelig er helg og vi begge er litt brisne og slapper av hender det vi blir nysgjerrige på hverandre og har noen fine samtaler - men det er ganske sjelden jeg drar det lengre enn å være brisen en liten stund fordi helse, morgendag og en frykt for at det skal bikke over og bli mindre koselig.
Han er kreativ og får gjort ting han liker å gjøre med promille, og tror han egentlig er like fornøyd alene da. Jeg føler at jeg respekterer at han priorirerer dette høyere enn de fleste gjør, at jeg er enig i at det er et valg et fornuftig menneske kan ta. (Har ikke holdningen at man har vunnet hvis man har levd til 90, gjort karriere og fått 2,1 barns osv., selv om jeg for øyeblikket liker det mer konforme for meg selv.) Jeg kan tenke at for meg ville dette funket fint hvis vi var lite sammen når han er full, og hvis jeg ikke følte han var i forsvar fordi jeg er “prektig”.
Men det er skikkelig knute for oss tror jeg. Han føler seg dømt, og kanskje dømmer jeg ham? Det har vært en del episoder der han har blitt drit irriterende, frekk, urimelig og provoserende og det har blitt skikkelig ubehagelig (uten at det er snakk om å bli kalt stygge navn eller være redd for vold). Nå har jeg fått veldig lite tålmodighet og reagerer bare han såvidt begynner å bli litt omstendelig i praten (fascinert av trivialiteter - kjedelig) eller få antydning til selvgodhet - slik jeg føler egentlig er helt klassisk oppførsel av folk med en viss promille? Pleier de man er glad i bli sjarmerende når de har drukket fem enheter mer enn en selv? Det å “reagere” er vel at jeg kommer i håndteringsmodus (men kanskje litt skarp) samtidig som jeg planlegger retretten. Han merker dette. Og påpeker at denne skjevheten ikke funker.
Så. Er problemet at jeg ikke klikker godt nok med ham/liker ham godt nok over en viss promille? Altså at dette er et tegn på at jeg ikke respekterer og liker ham godt nok i det hele tatt? Eller er det et problem med hvordan vi innretter oss der jeg ikke kan bryte opp uten at han merker avvisningen? Eller er problemet at han egentlig ikke er enig med seg selv angående egen alkoholbruk eller eventuelt ikke har et avklart forhold til at han lever litt utenfor normen (men egentlig ikke så mye)?