Jeg er ikke suicidal, men jeg har en intens og vedvarende følelse av at jeg ikke hører hjemme i den verdenen jeg ble født inn i. Jeg kommer fra et land med en svært annerledes geopolitisk posisjon enn samfunnene rundt meg, og jeg har blitt besatt av spørsmål om legitimitet, privilegier, nasjonalitet og hvorvidt bakgrunnen min gjør meg fundamentalt mindreverdig. Jeg har muligheter som mange mennesker fra landet mitt ikke har, noe som gir meg skyldfølelse over å ha “overlevd” fremfor en ukomplisert takknemlighet.
Noen ganger føler jeg meg fundamentalt ødelagt eller illegitim, helt ned til at jeg misliker mitt eget navn på grunn av hvor fremmed det ser ut på engelsk. Jeg vet intellektuelt at disse tingene ikke avgjør min verdi, men følelsesmessig klarer jeg ikke å skille strukturelle hierarkier fra menneskeverd. Har noen opplevd noe lignende?
Jeg får bilder av land som Iran i hodet mitt. Ja, jeg har opplevd lignende, rent filosofisk. Selv om jeg er 100% norsk. Det er jo elefanten i rommet. At vi liksom har dette uendelige menneskeverdet, samtidig som vår praktiske verdi er bestemt av hierarkier og naturen selv. Jeg kan forstå dårlig samvittighet når man har fått bedre muligheter enn andre, og det gjelder jo de fleste av oss her i vesten… men dårlig samvittighet fikser ingenting. Du har rett til å omfavne dine privilegier, og du har rett til å ofre livet for andre. Men om man leter etter slutt på den dårlige samvittigheten, som kanskje mange gjør, så skjer det nok aldri. For det er alltid noen nye som.har det fælt rundt hjørnet.
Takk for svaret. Jeg er faktisk fra Libya, og det gjør ting enda mer kompliserte. Min beundring for den nordiske stabiliteten er blandet med en følelse av forakt, fordi Norge (sammen med Danmark) var blant landene som deltok i Operation Unified Protector og ødela landet mitt i en slik grad at det ble ubeboelig for meg og tvang meg til å forlate det. Jeg vet nå at Norge gjorde dette for å kunne innføre priskontroll på oljen vår og gjøre sin egen olje mer konkurransedyktig, snarere enn med noe ønske om å «frigjøre» oss eller bringe «demokrati». Nå føler jeg denne blandingen av både misunnelse og forakt hver gang jeg ser en nordmann, fordi jeg tenker: Hvordan våger de å leve lykkelig når det var deres egen regjering som bidro til at vi måtte lide? Men når jeg ser på dette forumet og ser vanlige nordmenn som sliter med depresjon, angst eller forferdelige familiesituasjoner, har det fått meg til å innse at de også bare er mennesker og ikke halvguder, selv om mindreverdighetskomplekset og skyldfølelsen min fortsatt er der. Det er ikke skadefryd, det bare … har hjulpet meg med å få litt perspektiv, tror jeg.