Jeg er førstegangs far og har en liten stund nå slitt med kjærlighets følelse ovenfor barnet.
Jeg bryr meg og ønsker henne alt, men til tider føles alt “tomt ut”
Så jeg lurer på om det er noen andre fedre, eller mødre for slags skyld har følt det sånn, og hva hjalp dere ut av det?
Jeg har ikke barn og kan derfor ikke svare på spørsmålet ditt, men lurer på om du hadde depresjon eller andre psykiske utfordringer før du fikk barn?
jeg har tidligere hatt depresjoner, men dette fikk jeg behandling for. Dette var da 16 år siden
Bruker du antidepressiva?
Gjelder det kun barnet eller partneren din og evt andre mennesker også?
Jeg har ikke noe svar, men jeg føler at min egen evner til å føle tilknytning til og kjærlighet for andre mennesker redusert, og lurer på om det skyldes depresjon, angst, medisiner jeg tar eller rett og slett bare er en personlighetsgreie. Jeg blir glad i andre, men jeg har aldri følt at jeg har blitt forelsket noen gang. Aldri blitt “betatt”. Har også dårlig forhold til foreldrene mine.
Jeg sluttet med medisin for 15 år siden, og har aldri hatt noe depresjoner siden.
Jeg elsker min samboer og alle mine gode venner.
Babyen betyr alt for meg også, men kjærligheten er så “tom”
Har kontakt med min familie også, men ikke noe bra forhold
Mannen min slet med det, men vi forstod det ikke før det var over. Det første året var så innmari hardt og begge gikk i konstant overlevelsesmodus. Anbefaler deg virkelig å ta kontant med familievernkontoret! Fått hjelp der med noe annet, men det er helt suverent. Dette ordener seg, selv om det kan ta tid, som sagt så er det første året helt sinnsvakt.
Kjærligheten kommer vanligvis med omsorgen, i de tilfellene hvor kjærligheten ikke er så sterk helt i fra starten av.
Husk at du ikke har hatt tid til å bygge noe særlig relasjon med barnet ditt enda, siden det altså fremdeles er en baby. Men etter hvert som tiden går, og du gir mer og mer omsorg for barnet ditt, og du merker barnets hengivenhet mer og mer i retur; så vil kjærligheten din for barnet ditt vanligvis vokse av seg selv.
Det fungerer på akkurat samme måte som at hvis du får en hund som du ikke vil ha, men som du stadig gir omsorg til allikevel, og hvor hunden stadig gir deg sin hengivenhet i retur (slik hunder, i likhet med barn, naturlig gjør); så vil du vanligvis til slutt bli svært glad i hunden, selv om du opprinnelig ikke likte den.
Så, ikke undervurder omsorgens og hengivenhetens samlede kraft… :)
Merk:
Jeg har ikke barn selv, men jeg har hørt av andre personer som har barn, at det vanligvis fungerer slik som dette, i de tilfellene hvor ens kjærlighet for barnet sitt altså ikke er så sterk til å begynne med.
Og i tillegg til det, så er det dessuten prinsipielt riktig (som forklart i hunde-eksemplet mitt ovenfor) at det vanligvis fungerer slik som dette, i slike tilfeller.