Hei! Dette vil bli en lang tekst å lese, beklager for det.
Min eks slo opp med meg Juli i år og jeg sliter fortsatt med å komme meg over dette. Vi har bodd sammen i 3 år og jeg hadde planer om å kjøpe ring slik at hun er min forlevede :( Grunnen til hvorfor hun slo opp er mest min feil (Jeg kommer tilbake til dette). Det som gjør meg mest vondt er at vi begge var hverandres første kjærlighet. Jeg er 28 år og hun er 25. Jeg er snart 30 og det er en alder som er halveis til 50 år og jeg har ennå ikke lært noe som helst om livet. Bortsett fra all kranglingen og argumentasjonen, så var vi helt perfekte parntere for hverandre og nå har jeg mistet en potensielt soulmate.
Jeg har asiatiske foreldre og mine er strenge, og veldig manipulerende. Under min oppvekst, så har jeg blitt mobbet i barne, ungdom og videregående skole. Jeg fikk aldri emosjonell støtte fra mine foreldre, heller at de var imot meg og var veldig aggresive med dems temperament. Ja jeg har familie, men jeg føler at jeg har blitt vokst opp uten en “Familie” hvis dette gir mening? Jeg har altså trauma fra fortiden
Jeg har grunnet til dette slitt med depresjon og tar tablett. Jeg har heldigvis en psykiater jeg snakker med 1 gang i uken og har fortalt mine venner, men jeg føler fortsatt på ensomheten og at ting ikke duger til. Jeg har vært av og på når det gjelder sykemelding og nå er jeg sykemeldt igjen til 1 desember. Jeg har prøvd å dra på jobb og prøve å ikke tenke på eksen, men jeg klarer ikke å fokusere på jobb. Hodet mitt og fokuset mitt er på et helt annet plass.
Her er noe nøkkelord om mine problemer:
-
Hvite løgner: Det er noe eksen min sa at jeg tok ofte, men jeg husker ikke eksempler :( Her tror jeg det gjelder at jeg bare er ærlig med meg selv og hun for å kunne bli kvitt hvite løgnene.
-
Temperament: Dette er noe min far har og jeg har dette også. Det er ifølge psykiateren høy sjangs at hvis mine foreldre har dette problemmet, så vil jeg ha det. Min eks ble skremt av det og jeg kan ha pushet hun bort av min temperamant. Et eksempel: Vi reiste til Kina i April og før dette dro vi til ambassaden for å kunne skrive ut dokumenter og for å få visum. Vi skulle reise med min far, meg og eksen. Datamaskinen som de hadde var en gammeldags versjon og jeg trengte mere tid til å finne ut hvordan man skal printe ut en dokument. De stresset meg og jeg tok dette ut på min eks og hun ble rød i ansiktet.
Jeg ønsker å blit kvitt min temperamant eller forminske det. Finnes det noe måter? Har dere noe forslag?
-
Emosjonell avhengig. Jeg sa alt det jeg hadde i mine tanker til min eks. jeg tok med jobb hjem og det gjorde at hun ble sliten og lei. Jeg var for mye avhengig av støtten hun kunne tilby. Nå som hun ikke er her, så er det vanskelig for meg. Jeg fikk aldri dette fra mine foreldre.
-
Si ting jeg ikke mener: Dette går vell under temperament, men hver gang jeg ble frustrert eller irritert, så pleide jeg å si ord som “Jeg vil ikke være sammen lengere” og “Jeg er ikke glad i dette forholdet” Or som dette sårer og jeg skulle ha aldri sagt dette, men jeg klarte ikke å kontroller mine følelser.
-
Sikkerthet og trygghet: Hun forlot meg nok på grunn av at hun ikke følte seg trygg i forholdet. Jeg husker månedene før Juli, så var hun veldig stille og sa ingenting. Jeg antok at det tyder på at hun var såret og levde med smerte på innsiden, men hun ville kanskje ikke kommunisere det til meg og jeg spurte aldri noe som jeg kunne ha gjort for å redde forholdet. Vi hadde en krangel på t-banen og jeg forlot henne og satt på en annen plass.
-
Kommunikasjons problemer: De siste månedene når vi hadde krangler eller argumenter, så var begge opphisset fordi ingen følte seg hørt. Vi løste aldri disse problemene som oppstod og bare lot det være. Jeg kan ikke engang huske sist gang vi hadde en argument eller en krangel og løste dette på en rolig måte.
Mine verdier er å aldri være en mobber eller en drittsekk som mobberne som mobbet meg under oppveksten, men det virker som at jeg ble til en helt annen karakter og ikke meg selv under vårt forhold. Jeg visste ikke hvem jeg ble til, jeg var ikke med selv :( Jeg behandlet hun dårlig og jeg var ikke oppmerksom på dette. Det sårer veldig fordi jeg gikk imot mine verdier når jeg selv vet at jeg ikke er en drittsekk, en mobber eller en slem person.
Jeg ønsker å snakke med en person som kan hjelpe meg å overkomme mine såkalte “problemer” Jeg er ikke komfortabel til å snakke med mine foreldre for de kommer bare til å ikke vise støtte. Jeg vet ikke om jeg har kommet til rett sted eller å snakke om dette med en psykiater er the way to go. Tror du en støttegruppe vil hjelpe der vi sitter rundt folk og snakker om det man har på hjertet?
Mvh Kevin