Jeg er en jente på 17 år som er sammen med en som er to år yngre enn meg. I starten var alt veldig fint – han var snill, trygg og gjorde meg glad. Og det er ikke sånn at han ikke er det nå også… men det har blitt mye vanskeligere etter hvert.
Han er blitt veldig pirkete og kontrollerende når det gjelder meg. Han får nesten panikk bare av tanken på at jeg har snakket med en gutt, selv om jeg sjelden gjør det i utgangspunktet. Han stoler ikke på meg, selv om jeg aldri har gjort noe som helst som burde svekke tilliten hans.
Det føles som han alltid leter etter noe å klage på. Han sutrer over småting, misforstår alt mulig, og virker hele tiden redd for at jeg skal “få oppmerksomhet” eller at andre gutter skal være interessert i meg. Han sier stadig hva jeg kan og ikke kan gjøre, og det gjør at jeg føler meg ufri og sliten.
Han stoler mer på fantasiene han lager oppi hodet sitt enn sin egen kjæreste.
Jeg er glad i ham, men jeg begynner å kjenne at forholdet tar mye energi. Jeg vet ikke hvordan jeg skal sette grenser uten at han reagerer, og jeg vet heller ikke hva som er riktig å gjøre videre.
Han får meg til å føle meg bra så mange ganger og veldig elsket, han har bra ting ved seg og vi er kjempe forelsket, men blir slitsomt når jeg må forklare meg selv hele tiden for 0 grunn..
Har noen noe tips? Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre…