Føler meg helt ferdig

Selvmordstanker
1

I alle år har jeg vært hun sterke, flinke og ressursrike som får til «alt».
Men ikke nå lengre.
I fjor gikk jeg gjennom et brudd med min daværende mann, så er i separasjon nå. Det var ikke fysisk mishandling, men mentalt. Var så naiv og trodde at det værste var å ta steget å forlate han, men der tok jeg feil. Vi har barn ilag i skolealder, og samarbeidet har vært vanskelig siden første dag. Det tøffeste er tiden etter bruddet. Ryktene. Anklagene. Sverting av meg som menneske og mor. Alt han vil er å bryte meg ned.

På jobb har det gravdvis gått nedover. Fikk idag beskjed av min sjef at jeg blir degradert «for å gi meg pusterom» med tanke på skilsmissen jeg står i. Jeg har på følelsen at dette egentlig er et ønske å få meg ut. At jeg ikke er god nok lengre.

Har den siste tiden vært involvert med en mann. En jeg liker godt. Men som ikke ønsker å forplikte seg. Dette gjør også vondt. Har prøvd flere ganger å avslutte med tanke på selvrespekten, men så har dette også vært det jeg har funnet glede i oppi alt annet dritt jeg står i. Nå orker jeg ikke mer. Føler jeg gir alt jeg kan, men det går ingen vei.

Oppsummert så går alle områder i livet mitt feil. Barna, exen, jobb, det romantiske forholdet(som ikke er et forhold). Er lei av å kjempe hver dag, er lei av å aldri føle på mestring eller at noe går min vei. Føler meg til bry for alt og alle. Og har vel egentlig konkludert at alle har det bedre uten meg, og jeg vil bare ha fred og ikke føle på smerte lengre.

2

Hei Håpløshet1.

Dette høres ikke godt ut i det hele tatt.

Det er en altoppslukende følelse å føle seg til bry for alt og alle. At en ikke strekker til på noen områder og at alt blir feil, uansett hva man gjør. Jeg kjenner godt igjen følelsen av å føle seg så liten og at man bare vil gjemme seg.

Det er klart at når man alltid har hatt en sterk identitet der man har blitt sett på som sterk, flink og ressurssterk, så går det hardt utover selvbildet og selvtilliten når man mister en del av det som kanskje den identiteten var bygget på. Jeg er glad at du klarte å komme deg ut av det som høres ut som et usunt forhold, men det er så synd at det har fått så såre konsekvenser i ettertid.

Samlivsbrudd kan være vanskelig nok i seg selv, men blir også ofte mer komplisert når det er barn med i bildet - i tillegg til en tidligere partner som ikke er samarbeidsvillig eller i stand til å oppføre seg høres det ut som. Det er ikke rart at dette påvirker deg som både menneske og mor, og at det gjør det vanskelig å leve opp til den sterke identiteten og selvbildet du har hatt tidligere. Både privat og på jobb.

Dersom det er veldig vanskelig på jobb, og du føler at det starter å få konsekvenser som du her beskriver - kanskje det kunne vært litt lurt å vurdert en tur til fastlegen og diskutert en sykemelding for å gi deg litt pusterom? Eller dersom du har tillit til bedriften du er i, starte en åpen dialog med din nærmeste leder eller tillitsvalgt. Personlig tror jeg at jeg ville holdt det private privat, og startet med legen. Men dersom det er aktuelt tror jeg du er i stand til å velge det du er mest komfortabel med.

Dersom følelsen av håpløshet fortsetter i denne grad kan det jo også være lurt å allerede ha en dialog med fastlegen dersom videre utredning eller hjelp blir aktuelt i fremtiden. Da har du allerede et grunnlag å bygge videre på.

Selv om jeg skjønner at du får glede fra ditt nåværende forhold, så høres det kanskje ut som om tiden kanskje ikke er helt moden for at det er der prioriteringen burde ligge akkurat nå.
Jeg mener ikke at du ikke fortjener å være i et forhold eller å ha det godt, tvert i mot.
Jeg mener at kanskje du ikke har nok å gi av deg selv til å opprettholde et sunt og godt forhold til en partner akkurat nå.
At deg selv og barna trenger den energien og oppmerksomheten for å finne et bedre spor for deg slik at du kan komme deg videre.

Når en opplever så mye smerte som du veldig tydelig opplever, så er det helt naturlig å miste mye av seg selv, miste fokus. Jeg har vært der selv i en årrekke tidligere i livet, og all støyen og smerten gjør det til tider utrolig vanskelig å se annet enn håpløshet.
Men jeg håper at du med tid kan gi deg selv en mulighet til å få trukket pusten, finne mer tilbake til din gamle selv - og finne en vei videre der du ser mer verdi i deg selv og det du har å by på.

Det er ikke sikker du finner noe hjelp eller trøst i det jeg har skrevet, og det er helt i orden. Jeg vil bare at du skal vite at du blir hørt, og at jeg håper du med tid kan finne styrke i deg selv til at du selv og dine barn kan få det godt i tiden videre.

Jeg håper det bedrer seg for deg og ønsker deg masse lykke til.

3

Hei.

Det er lett å tenke at de har det bedre uten deg, når du selv er sliten og opplever å føle at du mislykkes med ting eller ting, men det er aldri sant. Det er aldri noe bedre om man ikke finnes. Det ville bare gjort at de måtte håndtert alt dette, man overfører da bare smerten og traumene videre til de andre, og særlig til barna sine. Så det er ikke noen god løsning slik sett.

Jeg skjønner at du er sliten og motløs nå.

Det jeg sterkt ønsker å anbefale deg, er å søke hjelp og støtte hos profesjonelle eller/og folk rundt deg. Du står i en vond og krevende situasjon nå, og trenger gode folk til å hjelpe deg, men også til å gi deg omsorg. Og at du selv gir seg selv omsorg og forståelse for at dette er en krevende situasjon.

Det er veldig vanlig at når man opplever slike situasjoner, så kan bildet av en selv rakne, at man opplever at man ikke greier ting man trodde man greide eller som man har greid før. Det er så vanlig, og derfor også viktig at du får hjelp til å forstå at dette er noe du går igjennom nå, og at det ikke er rart at du føler deg slik nå.

Det finnes folk som jobber med å støtte folk som er i et vanskelig brudd, som har barn med en partner det er vanskelig å samarbeide med, og foreninger mot psykisk vold og andre som har vært igjennom noe tilsvarende selv, og som nå jobber for å hjelpe andre med å håndtere den situasjonen best mulig. Det er ikke unikt det du går igjennom, det er mange som har de erfaringene, men som også deler for å kanskje gjøre ting litt enklere for andre.

Når det gjelder jobb, så kan du si til sjefen din hvordan du opplever å få den beskjeden, men slik jeg tolker det, så er det en sjef som ser at du har det tøft nå, og som vil gi deg tid til deg selv. Men hvis det ikke er riktig for deg, så har du lov til å si det til sjefen. Folk kan gjøre ting utfra de beste hensikter, men det betyr ikke at det er det som er riktig for deg, og det har du selv lov til å si eller avgjøre.

Har du snakket noe med legen din eller andre om dette?

Du kjenner at det gjør vondt å være involvert i den mannen som ikke vil forplikte seg. Jeg skjønner godt at du ønsker å få den gleden du kan få av å være med han, samtidig som du vel sikkert skulle ønske at han ville være en støtte og trygghet for deg oppi det hele. Det er naturlig hvis du nå kjenner et stort behov for å få støtte og omsorg av noen, og at det er vondt når du ikke få det av han. Jeg tror da at løsningen er å få det andre steder. Det er min erfaring, at man kan ønske at én person skal gjøre alt godt, eller gjøre en godt, mens man egentlig trenger mange ulike folk til å hjelpe og støtte en, i tillegg til at man selv trenger å gi en selv omsorg og støtte i en vanskelig situasjon.

At det har gått dårlig med han, betyr ikke at du ikke vil kunne få en god relasjon med noen senere, men kanskje du ikke er klar for det nå, sånn egentlig, fordi det er så mye som foregår inni deg?

Etter man har kommet ut av et voldelig forhold, psykisk vold er også vold, så kommer gjerne mange følelser opp, og det er jo krevende å bearbeide det, samtidig som du fortsatt må samarbeide med han og forholde deg til han. Og det er derfor jeg anbefaler deg på det sterkeste å få råd og støtte av noen som vet hvordan dette er, og som har erfaring med å hjelpe folk med dette.

Du er fortsatt den gode personen du har vært, men det å greie alt selv, er ikke noe mål. Det å greie å be om hjelp fra andre kan være kjempevanskelig, men det er en så bra ting å gjøre.

Det er så forståelig at du er sliten og lei. Hvis man kjemper hele tida, blir man utbrent. Og det er derfor viktig å greie å gi en selv pauser fra det, gjør noe som er godt for deg selv, bare for deg selv - hva det er nå du liker.

Akkurat nå føles alt overveldende og uoverkommelig.

Det å gi en selv gode pauser fra alt som plager en, i tillegg til å ta en ting av gangen, se hva som er viktigst for deg å gjøre først, og få råd og hjelp av andre, er de tingene som gjør ting mindre overveldende og uoverkommelig.

Du trenger bare å ta et steg av gangen.

Masse lykke til!

4

Hei, hvis du trenger noen til å skrive med av og til: jeg er her. Jeg er ny her men prøver til å bli kjent med siden.