Fint å kunne skrive ting her, setter pris på å lese om andre og se at man ikke er alene om ting. Jeg har flyttet tilbake til hjembyen etter lang tid vekke, kjenner meg utrolig følsom og totalt utslitt etter den siste måneden. Strever med angst, utrygghet og selvmordstanker.
Før jeg dro vekk bodde jeg sammen med en alvorlig syk person, hun kom fra et hjem som var some en emosjonell slagmark. Jeg ville hjelpe og tilbød henne å bo hos meg før hun fant et annet sted å bo. Dette var i begynnelsen av pandemien og forholdet endte etter hun hadde en manisk episode å prøvde å stikke seg selv i magen med en saks. Hun satt i en stol noen meter fra der jeg skriver disse ordene, stolen er vekke men det er et bilde som har festet seg på netthinnen, hodet bøyd begge hendene mot magen, mens hun sa at det var min feil. I det øyeblikket var det som om noe løsnet i bevisstheten min, som om halve hjernen min falt ut av skallen min.
Har fortalt det til venner, familie og terapeuter, men det sitter igjen i kroppen og spesielt når jeg har flyttet tilbake til der det skjedde. Jeg vet at ting forandrer seg med tiden, jeg vil håpe på at ting forbedrer seg. Jeg har et dypt ønske om å kunne føle meg trygg. Gjør det jeg kan for å få følelsen av “hjemme” men fortsatt langt unna sånn jeg ønsker å ha det.
Takk for at du leser dette