Et dikt om meg

Den mystiske mannen hver kveld jeg så

Han løp så fort, og beina mine var små

I hodet mitt ropte jeg alt jeg maktet

Men lyden kom ikke ut, ingen visste jeg ble jaktet

Da jeg til slutt falt, ble kroppen min til is

Jeg vet ikke hva han ville, for jeg våknet alltid heldigvis

Men til hvilken pris

Den rosa pysjamasen gjennomvåt

Puten dempet lyden av meg som gråt

Flekken under meg var stor, men skammen størst

Takk til bamsen som gav meg trøst

Da stillheten igjen var alt jeg kunne høre

Så jeg at jeg hadde med noe morsomt å gjøre

Pysjamasbuksen var på, men i enden av sengen trusen lå

Og jeg klarte ikke å forstå

I søvne hadde jeg klart å ta av meg min truse

En historie jeg dagen etter fortalte til hele huset

Historien ble en suksess

Den fikk alle til å le

For tenk så rart at

Jeg gjorde det?

Du viste den skammen!