Å slite med depresjon og angst har vært og er en evig berg og dal bane, og jeg hater slikt.
Er liksom ikke bare depresjon heller, men med alt som feiler meg pg har hendt meg så blir depresjonen hard til tider. På de verste dagene vil jeg dø, og det er jo forståelig, psykiske lidelser er helt sykt jævlig, til tider blir man redd. Iallefall når tankene om å ta livet sitt blir for inntrengende.
Men jeg kan ikke bare dø. Jeg kan ikke. Og det har vært de gangene jeg har blitt så sint og tenkt at det er urettferdig! Om jeg bare hadde kunnet meg selv ut med en bedre og friskere utgave… da kunne jeg dratt min vei og aldri sett meg tilbake. Men jeg kan ikke. Finnes bare en meg. Og det finnes en person som trenger meg, som virkelig trenger meg, jeg vet dette menneske trenger meg.
Derfor trenger jeg å bli bedre, for oss begges skyld. Kanskje en dag ønsker jeg å leve pga mye mer. Håper det!!!
Æsj, skrivefeil her og der…
“Om jeg bare hadde kunnet byttet meg ut” skal det stå…