Jeg føler meg helt utslitt av at ting alltid kommer i runder. Ting blir bedre, men så er det spørsmålet om hvor lenge det egentlig vil vare. De lysene forsvinner så raskt i mørket igjen, og når mørket først kjem, så husker man ikke lysene. Det føles litt håpløst ut.
Jeg har hatt flere runder på BUP, hvor lite ordentlig “hjalp”. Mye snakking, og mer snakking, og enda mer snakking. Jeg ble kastet inn som en hastesak med selvmordsplaner og selvskading, og etter hvert dyttet ut når de har hatt meg lenge nok. Kanskje er jeg litt dørmatte, for jeg har bare kleint sagt at jo, da, okay, jeg har jo kriseplanen og dyr og familie, så da er det ok at vi ender løpet.
Så kjem jeg tilbake igjen, som hastesak, og blir dyttet ut. Og så kjem jeg igjen. Jeg husker fortsatt at den tredje gangen, når jeg satt der med mor og far og ventet på at en behandler skulle komme og møte oss og snakke litt, så ble jeg møtt av en dame som sukket, og sa “da er du her igjen, da” med en oppgitt tone. Moren min reagerte sterkt på den, men jeg vet ikke helt hvordan jeg tenker på det nå lenger.
Jeg kommer tilbake og tilbake og tilbake til de tankene. Jeg har fått en autisme diagnose hos DPS, så det gir nå mening at jeg aldri helt har vært god på å uttrykke det jeg tenker hos psykologer, men det gjør at jeg har et sperre for å prøve igjen. Tanken om at det blir nok en runde, med et sukk og oppgitt smil, “da er du her igjen”.
Det er som en trang. Jeg klarer ikke å la såret være uten å pirke. Og internettet er et mareritt. Her er jeg igjen, på nettsider med informasjon om metoder, fant megselv stirrende på bilder av andres selvskading og forsøker å se hva slags blad de bruker, jeg trigger megselv og jeg klarer ikke stoppe den onde sirkelen.
Det blusser opp, igjen og igjen og igjen. Det er vanskelig å ikke gi opp. Vanskeligere å tenke på å søke hjelp, når det ikke bare er en krise, men “enda” en krise. Jeg vil jo ikke være inn og ut hos DPS. Sukk. Jeg vet ikke. Hjalp noenlunde å skrive det ned her, ihvertfall